Nordlys har 17.09.2015 et stort oppslag om muligheten for at Gunnar Wilhelmsen (Ap) skal bli finansbyråd samtidig som han har roller i 37 forskjellige selskaper. At Arbeiderpartiet ikke har vurdert dette som problematisk, er oppsiktsvekkende. Jeg er i utgangspunktet svært positiv til at folk med næringslivsbakgrunn bidrar i politikken, og jeg kjenner Gunnar Wilhelmsen som en dyktig næringslivsmann. Men jobben som finansbyråd er ikke som alle andre jobber i politikken, og det er helt avgjørende at det ikke kan stilles spørsmål om hvem sine interesser finansbyråden ivaretar. Finansbyråden må kun ha én interesse; fellesskapets interesse.

Finansbyråden ivaretar hele Tromsø kommunes eiendomsportefølje. Det innebærer en rekke situasjoner hvor kommunen forhandler om kjøp og salg av eiendom, samt alle leiekontrakter som Tromsø kommune har med private næringsaktører. Finansbyråden har også ansvaret for alle utbyggingsavtaler som private selskap gjør med Tromsø kommune. I tillegg ligger eierskapsutøvelsen til en rekke store kommunale selskap i porteføljen til finans- og næringsbyråden. At en person skal sitte med store egeninteresser i private næringseiendommer samtidig som han skal forvalte fellesskapets interesser, er etter min mening helt umulig. Parlamentarisme forutsetter at alle byrådene må ha tillit av et flertall i kommunestyret. Det er umulig på nåværende tidspunkt å se hvordan alle disse rollene kan skape tillit i kommunestyret.

Og nettopp tillit er avgjørende. Arbeiderpartiet, som har signalisert at de ønsker å sette inn Wilhelmsen, har ikke flertall. De må ha støtte fra Rødt og SV. I Nordlys 17.09.2015 hevder Jens Ingvald Olsen (Rødt) at «om byrådsmodellen videreføres er byrådslederen suveren til å utpeke hvem de vil ha i byråd». Her tar han feil. Tromsø kommune styrer etter paragraf 19 i kommuneloven. I § 19–4 står om utnevnelse av byrådet «Et forslag til råd skal inneholde det antall navn som ønskes i rådet og skal angi hvem som skal være rådets leder og nestleder. […] Det må enten stemmes for et av forslagene eller stemmes blankt. Det forslaget som får flest stemmer er valgt.» Dette betyr at Tromsø kommune styrer etter et såkalt positivt investitur, det betyr at byrådet må ha støtte av et flertall i kommunestyret. Rødt og SV aktivt må stemme inn Ap-byrådet, og vil således være en del av det parlamentariske grunnlaget til Ap-byrådet.

Olsens betraktninger om at det er Ap som alene er ansvarlig for byrådene i et mindretall ville vært korrekt dersom Tromsø kommune hadde styrt etter kommunelovens § 19 a. Da er det ordføreren som gir oppdraget til en person å være byrådsleder og «Den utpekte kandidaten setter selv sammen sitt kollegium, og det nye kommunerådet eller fylkesrådet konstituerer seg selv.» Dette innebærer et såkalt negativt investitur, byrådet trenger ikke å ha et flertall i kommunestyret bak seg, det holder at flertallet ikke er mot byrådet. Det er for øvrig det prinsippet for parlamentarisk styring som brukes i nasjonalt, i Oslo kommune og i Bergen kommune. Men altså ikke i Tromsø kommune.

Tilbake til saken om Gunnar Wilhelmsen. I Nordlys 13.03.2014 kunne man lese følgende «[Jens Ingvald] Olsen mener at det ikke bør være lov for kommunalt ansatte å drive private foretak innenfor samme felt som en jobber med i det offentlige. – Jeg etterlyser et klart regelverk som sier at dette ikke er lov, sier han.». Vi er nå i en situasjon hvor Jens Ingvald Olsen kanskje skal sette inn en finansbyråd i Tromsø kommune som skal ivareta Tromsø kommunes eiendommer, samtidig som han har en rekke store private eiendomsselskap. Det er kun gått 4 dager siden kommunevalget. Allerede nå ser det ut til at Jens Ingvald Olsen og Rødt må møte seg selv i døra mange ganger fremover.