I en tid der kampen om folks oppmerksomhet blir hardere og hardere, og hvermannsens attention span blir kortere og kortere, har bergensartisten Lars Vaular gjort en aldri så liten genistrek. I stedet for å peise ut et album som er akkurat litt for langt, har han heller delt opp materialet og presentert det i en EP-trilogi på seks låter hver. Han har latt fansen vente litt og glede seg litt mellom hver gang han serverer akkurat passe porsjoner.

Etter "666 ALT" og "666 GIR" er nå altså "666 MENING" klar for å avrunde verket, som tidligere i år har gitt oss låter som «Nordisk design», «Det ordnar seg for pappa» og «Ung heit gateflamme».

Og "666 MENING" står ikke tilbake for sine to trillingbrødre. Ikke det minste, faktisk. Helt fra den litt corny starten av «For ung til å dø» og til «Det røyner på» røyner av cirka 20 minutter seinere er skiva en smørmyk representasjon av moderne, velprodusert, norsk hip hop.

Bak spakene sitter denne gangen Vaular selv sammen med Frode Kvinge Flatland, kjent fra Ungdomskulen, og Thomas Eriksen.

Det jeg liker så godt med Lars Vaular og som gjør utgivelsene hans spennende er at han ikke riktig passer inn i noen av de mange sjangerboksene. Han henger litt mellom flere ulike, og svinger med letthet mellom pop-boksen og boksen med seig hip hop og tung attitude.

I åpningslåta «For ung til å dø» kunne han gjerne droppet det halvkleine fly-samplet i starten (hva er greia med at så mange norske hip hop-artister skal bruke halvironiske samples?), og hoppet rett på refrenget. Det er nemlig både saftig poppete, herlig svevende og melodiøst.

I «Striper» er Vaular på sitt beste med intens og energisk rap med mye humor og referanser. Det er faktisk - i motsetning til en del andre rappere - interessant å høre hva Vaular har å si. Det er både morsomt og aktuelt og i mange tilfeller også ganske smart. I tillegg har Vaular en strålende presisjon og timing når han leverer linjene, og befester sin posisjon som en av Norges absolutt beste rappere.

En annen favoritt - «Dessverre» - utstråler en slags lett og nonchalant følelse, som preger hele skiva. Og det uten at den framstår slurvete. Både skiva og låta er tight, og det er nettopp derfor Lars Vaular er så tøff. Han får det til å virke så himla lett å lage hits. Han er svigermors drøm samtidig som han er stiligst i gata. Han rocker høyhalsa genser og det å være småbarnspappa.

Og denne følelsen smitter over på lytteren. Man får lyst til å finne fram Fred Perry-piqueten, kalle folk for «tjommi» og leke tøff i trynet når man hører på Lars Vaular.

Og ikke minst: man vil ha mer! Det blir spennende å se hva som blir neste trekk fra Bergen.