Onsdag rullet tredje episode av NRK-serien Punx over skjermen. Den tar for seg den norske punken fra krybbe til død, pluss diverse gjenfødsler. Og akkurat dette første kapitlet synes jeg at vi nå kan lukke. Den norske punkbevegelsen, som hostet seg i gang når resten av musikkverdenen allerede hadde lagt tre grep og spyttklyser bak seg, må være den mest overkommuniserte kulturbølgen i moderne tid.
Som den semi-junkien jeg er når det kommer til musikkdokumentarer, klarer jeg selvfølgelig ikke å lukke hverken øyne eller ører for produksjoner som Punx. Men for en stakkar født tre år etter den – i ordets rette og verste forstand – legendariske konserten med Sex Pistols på Pingvin Club i Oslo 1977, er det nok nå.
Det finnes grenser for hvor interessant det er å konstant bli minnet på denne hendelsen, som etter årevis med mas fra tilårskomne musikkjournalister kulminerte i en bok (!) fra den selvoppnevnte punkhistorikeren Trygve Mathiesen – som selv ikke var på konserten.
Selve musikken disse norske «77-erne» klarte å vrenge ut, har i tillegg blitt maltraktert av tidens tann, og fortjener ikke all oppmerksomheten den tilgodeses med. I Punx fremstår mange av disse urpunkerne, med eller uten regissør Thomas Robsahms hjelp, som den gjengen av navlebeskuende narsissistene mange oss lenge har hatt inntrykket av at de er.
Hvis man setter sammen en «best of» tidlig norsk punk, vil det føles ganske ubehagelig å skulle anbefale den for utenlandske venner med en normalt utviklet kritisk sans og populærkulturelt perspektiv.
I USA og England, samt knøttsmå og kulturelt marginaliserte land kloden rundt, ble det under punkrockens banner produsert musikk som fortsetter å inspirere yngre generasjoner av musikkfrelste. Her blir den norske arven ganske fattig til sammenligning.
Det lille knippet av norske band, med Kjøtt og De Press som de beste eksemplene, som i dag har noen musikalsk relevans – har nettopp dét fordi de ville skille seg ut fra denne monotone strømmen av middelmådighet. Og selv disse nevnte monarkene av norsk punk har ingen omfangsrik katalog av musikalsk gull å vise fram. Kjøtts beste skive er en EP.
Helge Gaarder og Andrej Nebb var i tillegg nærmere tredve enn tyve når de startet sine respektive band, og kan vel knapt nok kalles en del av noe ungdomsopprør. To av norsk populærmusikks virkelige storheter, Michael Krohn og Kjartan Kristiansen, slo attpåtil først ut i full blomst når de slet seg løs fra den første generasjonens lenker.
Den beste norske punkrocken har i sannhet blitt laget av 77ernes nevøer og nieser. Ingen kan hevde at Oslo Børs var bedre enn Turboneger, eller Norgez Bank bedre enn The Wolves, hvis de ønsker å bli tatt noenlunde seriøst. Og «spennende» banebrytere som The Aller Værste og Babij Jar? Vel, punk var det i hvert fall ikke.
Hvis man tar for seg bandmedlemmene fra punkens ungdomstid i Norge, er det ikke mange som gjorde mye utav seg innen musikklivet. De forsvant temmelig fort fra klubbene og øvingslokalene, og sitter i dag ofte trygt plassert i administrative stillinger innen kulturlivet, media og akademia – hvor de albuer minner fra egen ungdomstid tilbake i rampelyset.
For all del, kjære nostalgiske 77ere: Si gjerne at deres ungdomsopprør fungerte som et kulturelt springbrett for oss som kom etter – men ikke plag oss mer med musikken dere skapte. Dere var ikke unike, men gjorde akkurat det samme som resten av verden – bare litt dårligere.
