En bandkonstellasjon har dette 1+1=3-potensialet, der summen av de enkeltes talenter blir større enn de enkeltvis er hver for seg (jo da, du skjønner).
Når noen da bryter ut av et band, kan det ofte være et illevarslende tegn, nesten verre enn når trommisen kommer inn på øvingslokalet og sier han har skrevet en låt.
Her følger derfor en liste over artister vi mener burde holdt seg i bandet sitt, eventuelt nektet å bli sparket av de andre.
Egon Holstads 5 grelle eksempler på redselsfulle solostunts
5. Eddie Vedder
Jeg tar forbehold om at dette valget skyldes at jeg fortsatt ikke har gjennomskuet en ond, ond practical joke som hele resten av verden går rundt og ler hjerterått av. Ergo har jeg forskånet meg for eventuelle spydige stikk i kommentarfeltet.
Jeg var aldri spesielt glad i Pearl Jam, men anerkjenner dem likevel på et eller annet vis, om enn uten å spille platene deres frivillig. De var uansett et band som betydde mye for mange, så får vi heller la det passere hvor grusomme mange av de grensesprengende kjipe kopistene som kom i grunge-dragsuget, der alle vokalister hørtes ut som de hadde spist lastebillass med depressiva-tabletter, mens de sang med gresskar stappet ned i halsen. Pearl Jam var i hvert fall først. Dét er da noe.
Men da Eddie Vedder, ikke bare gikk solo, men attpåtil bestemte seg for å gi ut ei soloplate med leirbålsanger, utelukkende fremført på ukulele, rant det over for meg. Plata med den megetsigende tittelen «Ukulele Song» kan for ettertiden bli stående som det skrekkelige eksemplet på at ikke alle folk som jobber i plateselskaper har vett eller guts nok til å stoppe og forhindre elendige ideer før de fullbyrdes og settes ut i praksis.
Husker dere The Corrs, det irske jentebandet med tre snasne søstre, der broren deres (som ingen husker hvordan så ut) spilte gitar? Om han hadde gitt ut ei soloplate, der han utelukkende spilte Arne Norheim-låter på slurba, ville det fremstått som mer høyverdig enn Mozart og Elvis, målt opp mot Vedders ukulele-ræl.
Men, som sagt, jeg håper fortsatt at det hele er en spøk jeg ikke har klart å knekke koden til.
4. Dee Dee Ramone
Ah! En av verdens beste låtskrivere, fra et av verdens tøffeste og beste band, som var en av de med coolest bassgitarposering. Han skulle forlate The Ramones en stakket stund, for å satse på en liten solokarriere. Hva kunne gå galt?
Skulle han liksom lage en rap/hip hop-sang, spille inn en video, fremstå som en blanding av Vanilla Ice med kraftig hjerneskade og et utstemt Idol-barn som imiterer Peter Nome som cool barnehageonkel, backet av et Beastie Boys-coverband bestående av evneveike ekorn?
Ja, det måtte ha vært noe sånt. Og det var akkurat det som skjedde. Resultatet er så gresselig grønnjævlig at det nesten har tilbakevirkende kraft på The Ramones. Men heldigvis bare nesten.
Er du i tvil? Døm selv ved å klikke deg inn på denne videoen.
Dette er et slikt øyeblikk der bilder og musikk maner frem fysiske smerter. Au au au!
«Who the fuck is Mick Jagger?», skrek det fra ei T-skjorte til Keif. Og Charlie Watts slo fusentasten rett ned av en barkrakk etter å blitt omtalt som «my drummer» av Jagger. Men, herrgud, vi snakker jo om vokalisten i Stones! Hvorfor er han her? Svaret er enkelt: Hans solobravader bør forbigås i stillhet, og da i særdeleshet plata med den ufrivillig morsomme tittelen «Primitive Cool» (1987).
I 1986 ville ikke Jagger turnere med Stones, fordi han heller skulle satse på å bygge opp sin egen solokarriere. Det skulle vise seg å bli bygging med dynamitt, med det pinefulle krateret «Primitive Cool» som resultat. Flere oppfølgere trillet jevnt ut, og selv om de ikke var like katastrofale, var det ikke mange andre enn Jagger selv, og muligens han nærmeste familie, samt noen iherdige Stones-samlere, som klarte å se mellom fingrene på dette.
Muligens også Arild Rønsen. Og da vet man at man har bommet kapitalt. På alle måter.
2. Gene Simmons
Man kan si mye om Gene Simmons, blant annet at han sannsynligvis er verdens verste menneske som lager musikk (da sikter jeg til hvordan han behandler alle andre enn seg selv, ikke til musikken. Bare spør hvem som helst som har jobbet med ham, uansett hvilket ledd i bransjen), men han var og er også en helt sentral skikkelse, låtskriver og delt frontfigur i et av (enten dere liker det eller ikke) USAs mest innflytelsesrike band de siste 50 årene.
I KISS er han kynisk businessmann, men samtidig en av dem som har tatt kontroll over deres karriere og den som har sørget for at KISS er et band som aldri har overlatt til tilfeldigheter de veiene deres kommersielle karriere har tatt. Og hadde det bare blitt med dét. Og, nei, jeg tenker ikke på hans soloalbum i KISS (alle ga ut hvert sitt i 1978), men det aldeles hysterisk hinsides alle parodier fæle soloalbumet hans fra 2004, med det megetsigende navnet «Asshole».
Lurer du på hvordan han høres ut når han lar tunga rulle og skamløst covrer Prodigy, Frank Zappa og Bob Dylan? Ikke det, nei. Tenkte meg det. Da må du også fortsette å holde deg unna denne flere års sure gymsokken av ei plate. Kommer ikke på noen ordspill med rasshøl, forresten. De blir dessverre alle for opplagte.
1. Chris Cornell
Det var ikke bare Eddie Vedder som kunne bæsje på grunge-leggen. Han ble nemlig slått kraftig ned i ukulelestøvlene av sin musikalske kollega Chris Cornell. Med slegge.
Cornell var en vesentlig bestanddel i Soundgarden, bandet som var mest metal av alle i den såkalte grungebølgen, mye forårsaket av Cornells ekstremt kraftige, til dels høye og presise vokal.
Så begynte det å skli ut. Først som frontfigur i Rage Against The Machine, der han en kort periode overtok som vokalist, og dernest i bandet Audioslave, et orkester flere i fullt alvor påsto de likte en periode, men som jeg tipper har laget dartblinker av platene deres for lenge siden. Så gikk han solo.
Nå skulle han pinadø ha all oppmerksomheten selv. Nå skulle hans navn, og bare hans, stå øverst på veggen, i neonlys. De to første passerte noenlunde ubemerket. Så kom et av de verste karriereselvmord man har sett og hørt, den Timbaland-produserte kalkunen «Scream» (2009).
Plata er så fæl at det glir over i det bisarre. Bare coveret, der han gjør et splitthopp mens han liksomknuser gitaren, er så himmelropende dust at selv en revy fra dem som strøk på opptaket til «Revyskolen for dem som ikke kom inn på noen andre revyskoler, fordi de var blottet for talent i alt, og særlig i å lage dumme platecover» ikke ville klart å nå ned på dette nivået.
En venn av meg kalte det legemliggjøringen av Trubadurix. Og han var Soundgarden-fan. Så ille var det, at Cornell kort tid etter følte seg tvunget til å gjenforene Soundgarden, noe han neppe hadde spesielt lyst til. Men her måtte det glattes over. Tro bare ikke at vi har glemt det, lille Chrisseliss.
«Scream» er grungebølgens ground zero. Et album så skandaløst ille at det har blitt en referanse for mislykkede soloplater.
Helge Skogs 5 grelle eksempler på redselsfulle solostunts
5. Diana Ross
The Supremes, med Diana Ross i spissen, var selve bildet på alt som var kult med slagerfabrikken Motown. De var den perfekte kombinasjon av soul og pop på 60-tallet.
Så gikk hun solo, og det ble nokså kjapt krystallklart hvor viktig Motown-mogulen Berry Gordy og hans hær av gode låtskrivere, produsenter og musikere hadde vært for Diana.
Etter hvert gikk hun fra å være en fremtredende «soul sister» til en slags utvannet utgave av Barbara Streisand. Om det var når Gene Simmons og/eller Arne Næss, Jr. dukket opp og viftet med sine ehhh... «tryllestaver» at det gikk lukt til helvete, kan man gjerne spekulere i.
4. Sting
Fra «Next to You» til «Fields of Gold» – det er litt av en reise! Stings solokarriere har produsert utrolig mange stinkende hits – og lukta forsvinner liksom aldri. Den engelske rockeren endte opp som selve frontfiguren for alt new age-tullballet som herjet den vestlige halvkule. At han ble alle pilleavhengige husmødres favoritt, er det minst teite med hele fyren.
Mer åleglatt og pompøs musikk finnes knapt. Og samtidig så «spennende» og «politisk», ikke sant? Brrrr… Pur ondskap, sier nå jeg.
3. Phil Collins
Nå mener undertegnede at Genesis er noe oppskrytt, men sammenliknet med sin fjerde trommis sine eventyr på egenhånd fremstår progrockerne som rene The Beatles. Når det kommer til solokarrierer, er det vel heller ikke tvil om at Peter Gabriel var noe «heldigere» – som det heter i barneidretten.
At Phil Collins var favorittartisten den sadistiske og narsissistiske morderen i Bret Easton Ellis’ roman «American Psycho», fremstår som hundre prosent logisk. Hvis ikke «Sussudio», «You Can’t Hurry Love» og «Dance Into the Light» oppfordrer til grusomme handlinger, vet ikke jeg. Slayer kan ta seg en bolle!
2. Lionel Richie
Han ble etter hvert en slags afroamerikansk utgave av Phil Collins, Lionel Richie. Fra å ha vært en innovatør, gjennom sitt arbeid med soul/funk/rock-bandet, fremstår mannen i dag som et skinnende eksempel på alt som var galt med 80-tallet.
Soloplatene hans er noe av det mest klissete som er festet til tape noensinne. Jeg klarer knapt å forestille meg hva slags folk som lytter til musikk som dette. De av de dere som har hjerter av stål og ekstra tykk hud inni ørene, kan sjekke ut Lionel pg Diana Ross sin duett «Endless Love». Iiiiiiiskaldt, er det.
Han var norsk rocks farligste mann. Hank von Helvete, frontmannen i norsk rocks flaggskip Turboneger.
Så fikk han fyken, og «gjenoppfant» seg selv som skuespiller, med en lei tendens til å tolke noen virkelige storheter, deriblant Cornelis Vreeswijk, Johnny Cash og en fyr ved navn Jesus. Spesielt hans radbrekking av Johnny Cash-låter (også kjent som en av tidenes beste vokalister) er et klart bilde på mannens totale mangel på selvinnsikt. Og hørsel.
Rock'n'roll-band skulle Hertis også starte, og Doctor Midnight & the Mercy Cult ble det skrikende latterlige bandnavnet. Hans nye band skulle bli «mye større og viktigere enn hans gamle band Turboneger» uttalte sangeren selv. Noen ganger er det best å bare holde kjeft og levere.
Bandet opplevde selvfølgelig langt, langt mindre suksess enn Husbys tidligere arbeidsgiver. Å måle hvor viktige gruppa var er selvfølgelig langt vanskeligere, men de var i alle fall like irrelevant som stilkarakterer i gjørmebryting, og like kortlevd som en ei døgnflue med suicidale tilbøyeligheter.
Etter å ha prompet og snublet seg igjennom et knippe festivaloppredener sommeren 2011, forvant Doctor Midnight og potteplantene hans totalt.
Og da har jeg ikke en gang nevnt hans versjon av Nirvanas «Come As You Are» på svensk TV.