Lynns musikk har mange av de samme kvalitetene som Jenny Lewis og Kathleen Edwards, uten å være fullt så poporientert som førstnevnte eller countryinfluert som sistnevnte. Vokalt sett tenker jeg at såpass forskjellige læremestere som Belinda Carlisle og PJ Harvey er innenfor, selv om Lynns fremføring er av den mer dempede og beherskede sorten.
De ti kapitlene på «Resistor» sørger for mye vakker og stemningsfull musikk. Lynn skriver helhetlige låter som ikke er spesielt refrengorienterte eller umiddelbart fengende. Som en delvis tilslørt hulder lokker hun allikevel lytteren til nye besøk i hennes musikalske hule, og det er lett å la seg bergta.
Sørstatsfrøkna synger så forbasket sexy, at det nesten blir rent for mye for en fjetret stakkar. Dette er musikk for mørke søndagskvelder, når gårsdagens demoner kravler fram fra kriker og kroker.
Lera Lynn draperer sin egen person i en viss mystikk, på samme måte som Lana del Rey. Jeg skal ikke si at hun spiller en karakter på plate (slik som Father John Misty har gjort med stor suksess i et par år), men 31-åringen har en musikalsk aura av femme fatale med både bein i nesa og velutviklede manipulerende evner over seg. Hun er typen som sitter stille og alene ved enden av en mørk bardisk, men allikevel fanger alles oppmerksomhet.
Produksjonen bærer preg av enkle grep, men særdeles smakfulle sådan. Etter å ha vært under vingene til T-Bone Burnett og Rosanne Cash, er «Resistor» skapt i kompaniskap med Lynns gamle våpendrager Joshua Grange. Arrangementene banker ikke hardhendt på døra, men klorer forsiktig langs listverket. Subtilt, men effektivt.
Tekstene sørger også for at man skvetter med ujevne mellomrom. «Were holding hands and twisting knives / Staring without blinking into each others eyes», synger Lynn på «Scratch + Hiss». Her er det bare å plukke fram din egen favorittklisjé, men disse nakkehårene spretter i alle fall lydig opp i giv akt.
«Resistor» er et sjeldent jevnt album som også vokser for hvert gjenhør. Som en virkelig god TV-serie, har denne skiva ført til at jeg har besøkt Vera Lynns tidligere musikalske episoder på nytt. En bedre kompliment finnes knapt.
