For Kramvik mener det bokstavelig når han sier at han sto der han peker. Akkurat der! Etter at to torpedoer traff «Svenner» 6. juni 1944, eksploderte kjelen og drepte Kramviks venner som han nettopp hadde stått og snakket med.
Kramvik selv ble slengt langt til sjøs og ble berget om bord i en annen båt.
Sank øyeblikkelig
Under invasjonen av Normandie var «Svenner» og dets søsterskip «Stord» fordelt til angrepsgruppe «Sword» ved den østligste ilandstigningen. «Svenner» lå blant de fremste i formasjonen og hadde god utsikt til bombardementet som startet allerede ved tretiden på natten.
Kramvik og flere fra mannskapet samlet seg ved skorsteinen for å se på showet og varme seg.
Plutselig ropte utkikken «Torpedo!». Klokken var 05.30 militær tid, og krusningene fra de to torpedoene var umiskjennelig. De traff «Svenner» midtskips, og skipet sank nesten øyeblikkelig etter at det brakk i to, vel ni måneder etter sjøsettingen. 35 sjømenn mistet livet, av et mannskap på 230.
Englevakt
Kramvik overlevde som ved et mirakel, men han var sønderslått. To døgn senere ble han ført i land i havnen i Southampton. Der ble han spjelket etter alle kunstens regler for brudd i ribbena, ben og armer.
Dette var faktisk ikke første gang Gudbrand Kramvik hadde unngått dødens favntak. Etter krigsutbruddet hadde han mønstret på ubåten «Uredd», Den måtte han forlate på grunn av en sprengt trommehinne. Like etter, i februar 1943, ble «Uredd» den eneste norske ubåten som måtte gi tapt i kamp da den gikk på en mine i Fugløyfjorden på Senja.
Tilbake til tjeneste
Så snart han var i stand til det, søkte Kramvik seg tilbake til aktiv tjeneste og satt faktisk ved radioen på en torpedobåt i retning Shetland da meldingen om at Tyskland hadde kapitulert kom. Kursen ble så lagt om. Nytt mål: «Til Stord for å hilse på tafatte og sidrompede tyskere», som «Tromsø»-journalist Per Eliassen uttrykker det.
Dagens bilde er tatt i anledning en artikkel som «Tromsø» skrev om Kramvik da han 2. juni 1984 var på vei nedover til Normandie for å hedre sine falne kamerater.
– Har du vært der før?
– Jeg hadde nær sagt at jeg i alle fall hadde svømt utenfor der og hadde landkjenning, svarte Kramvik med et lurt glimt i øyet.
Vi tviler på landkjenningen, men svaret er så godt at det ellers får stå uimotsagt.
