Slik innleder Tromsø-jenta Jeanette Ellefsen - nå bosatt på Fauske - sin egen historie på sin Facebook-profil. Der tar hun et oppgjør med de som over tid mobbet henne under skoletiden i Tromsø på 90-tallet.
Nedenfor følger resten av historien skrevet med hennes egne ord, og i morgen kan du lese mer om Jeanette hos iTromsø:
"De fysiske smertene blir borte, men de psykiske påkjenningene former deg som person, man bærer det med seg hver dag, i alt man gjør.
Det startet i tredje klasse da vi fikk en ny gutt i klassen. Jeg prøvde å være hyggelig, snill som jeg alltid har vært, men det likte han ikke. Etter det begynte han å hakke på meg. Jeg brydde meg ikke så veldig i starten, men etterhvert la jeg merke til at han fikk med seg flere og flere av de andre i klassen også. Jeg ble mer og mer ensom, mer og mer innesluttet. Jeg klarte ikke å forstå hvorfor ingen ville være sammen med meg mer. Skjedde alt dette fordi jeg prøvde å være snill mot en som var ny i klassen? Vi fikk jo beskjed om å ta godt imot han.
Jeg var ikke velkommen i noen sin gruppe på gruppearbeid, jeg ble bare plassert i noen sin gruppe av læreren, jeg vandret alene i friminuttene og nærmet jeg meg de i klassen fikk jeg beskjed om å holde meg unna. Fikk høre at det beste for dem ville være om jeg gikk å døde. Husker f.eks en vinter i matfri, det var mye snø og vind. Jeg vandret for meg selv på baksiden av skolen. Jeg ser noen i klassen komme mot meg. Jeg stivner og greier ikke å røre meg. "Den verste" tar tak i meg og bryter meg ned i en snøskavl. Jeg greier ikke å gjøre motstand, men er sikker på at jeg kommer til å dø. Jeg blir holdt med ansiktet nede i snøen så lenge at jeg at jeg ser stjerner og får problemer med å puste. Til slutt slipper han, sparker meg i ryggen og går. Det tar en stund før jeg greier å reise meg opp, men jeg tar meg sammen å går tilbake til neste time når det ringer inn.
I min hverdag var det rett og slett ikke venner, jeg holdt meg for meg selv og dette ble jeg vant til etterhvert. Til slutt trodde jeg faktisk at det var det jeg fortjente og at det var meningen med mitt liv at jeg skulle være alene. Jeg trivdes ikke i klasserommet, jeg ble stille og innesluttet og følte meg ikke som en av dem.
Jeg fikk altså kallenavnet "dritt".
Skoleveien ble verre og verre for hver dag. Jeg ble sperret veien for, skubbet, sparket fot på og tatt lue og votter fra.. Jeg ble truet på skolen om at veien hjem kom til å bli et helvette. Jeg bodde ca 15 minutter unna skolen, men tilslutt valgte jeg å ta omveier som tok minst dobbelt så lang tid.
Jeg prøvde å si fra til lærerne, men det eneste de gjorde var å ha "meglingsmøter" mellom mobberne og meg. Vi skulle bli enige og være venner. Hvem vil være venn med en som ønsker at du skal dø? Hvem vil være venn med mennesker som gjør at hele hverdagen din blir utrygg og skummel? Lærerne sa at jeg kunne prøve å bli litt tøffere og vise at jeg ikke tok meg nær av "plagingen", da ville de bli lei av å plage meg.
Foreldrene mine gjorde alt for å hjelpe meg, de hadde kontakt med både skolen og med forldrene til de som mobbet meg, men det hjalp lite eller ingenting. Til tider ble det heller verre, for da ble man sett på som en sladrehank. Dette førte til at det ikke var alt foreldrene mine fikk vite, for jeg ville ikke gjøre ting verre for meg selv. Jeg ble innesluttet og lot frustrasjonen mingå utover de hjemme. Jeg var ikke en veldig snill storesøster, jeg slamret med dører og gråter for det meste.
Dette var min hverdag i ca 6 år. Jeg vil si at det er stor forskjell på å bli plaget og mobbet. Når man blir ønsket dø, baksnakket, sparket fot på, holdt utenfor og blir slengt dritt etter hver eneste dag, vil ikke jeg lengre kalle det for plaging. Jeg ble innesluttet, turte ikke prate høyt i klassen for jeg visste at jeg ville bli rakket ned på. Jeg gikk omveier på skoleveien og holdt meg unna sammenkomster med klassen for jeg visste at jeg ikke var velkommen.
Mitt vennepunkt ble en mannlig lærer vi fikk siste året på barneskolen. Han er min superhelt den dag i dag. Han turte å slå de store hendene sine i bordet. Han kom bort til meg, han så meg og forsto hva som skulle til for at jeg skulle komme meg gjennom skolehverdagen. Imotsetnig til alle de andre lærerne vi hadde, gav han megfølelsen av å være like mye verdt som de andre i klassen. Han henvendte seg ikke bare til de som pratet høyt og rakk opp handa, han kom bort til meg og spurte om jeg hadde det bra. Jeg klarte å bryte noen av de negative mønstrene som jeg hadde fiklet meg inn i og jeg fikk litt mer troa på meg selv. Siste året på barneskolen fikk jeg en lærer som så meg og som jeg følte hadde troa på at jeg kunne klare det jeg ville. Hadde det ikke vært for han vet jeg ikke om jeg hadde klart meg så bra gjennom resten av skoleårene.
Det har vært tøffe tak etter mobbeårene, og jeg sliter den dag i dag med både selvtilliten min og det å stole på at mennesker vil meg vell. Jeg har ikke nok selvtillit til å tro at jeg greier å få til ting, men likevell er det verste at disse årene har ført til at jeg ikke bestandig greier å tro at mennesker liker meg. At jeg er verdt å være glad i.
Idag er jeg snart 29 år, har samboer og livet mitt er godt. Neste år skal jeg til og med gifte meg. Men disse årene kommer alltid til å være en del av den personen jeg er, på både godt og vondt. Og jeg vil fortelle min historie for at voksne skal bli mer oppmerksom på hva som foregår blandt barn, både i klasserommet og ute i friminuttene. Et barn som kommer å betror deg om mobbing burde bli hørt, for tro meg, det koster mye og har gått langt, når man tørr å si fra. For meg var EN eneste lærer som trodde meg, nok til at jeg greide å komme meg videre".