Fra 1970 og fram til 2015 har Ole Paus stadig vendt tilbake til Nordens Paris – byen han har et varmt hjerte for. I 1972 ga han og sentrale skikkelser fra «The Pussycats» ut albumet «Garman» sammen.

– Jeg kom i kontakt med både Sverre Kjelsberg og Trond Graff da jeg spilte på klubben Upop som var et sted for unge folk, for avantgarden. Vi ble sittende og prate, og jeg fortalte at jeg ønsket å lage rock på norsk, for det hadde nemlig ikke blitt gjort før, og da jeg spurte om de ville være med, sa de ja, sier Paus.

Så bar det til hovedstaden for å skrive ned materialet. Da han så vendte nesen nordover igjen, var det for å øve med gjengen på den tids kafé Skala ved flyplassen.

– Selv om dagene gikk til øving, ble det fort liv på kveldene, for da kom alt av ungdom for å feste med oss, sier Paus.

– Albumet «Garman» er nok en av de viktigste platene som er spilt inn i løpet av hele karrieren min, forteller Paus.

Publikum under huden

Visesangeren har mange gode minner fra byen på 1970-tallet, som ennå står friskt i minnet.

– Da jeg ble kjent og glad i Tromsø, var byen helt annerledes, for på den tiden var det verken teater eller universitet. Til og med Ølhallen hadde ikke dametoalett på den tiden, men siden 1970-tallet har Tromsø blitt eldre, og det har jeg også. I dag er det en helt annen by, sier Paus.

Hvis det er noen som har et spesielt forhold til gamle Prelaten, er det uten tvil Ole Paus som har hatt flere opptredener på det mest kjente utestedet opp gjennom tidene.

– Jeg har ikke vært på Prelaten siden den gjenåpnet, men jeg håper de klarer å få tilbake den samme auraen, trykket og stemningen som var da. Det var som en trykkoker husker jeg, og alt som kunne skje, skjedde der, sier Paus.

– Ja, har du kanskje noen gode historier der ifra?

– Nei, det vil jeg nok ikke fortelle deg. Det får bli innenfor de fire veggene på Prelaten, sier Paus og ler.

– Gamle Prelaten var jo ganske mindre og derfor mer intim tilbake da, hvordan var det å holde konsert i et så lite lokale?

– Det var helt magisk, og ga meg følelsen at jeg hadde publikum under huden min. Akkurat som om du kledde på deg publikummet. Det var ingen spesiell kulturfølelse der på den tiden, men likevel føltes det hele så utrolig nært, og jeg husker spesielt godt at det var veldig varmt i lokalet, sier Paus.

Privilegert

I livet som en bereist artist får man opptre flere steder, sånn sett føler Ole Paus seg privilegert.

– Jeg er så heldig at jeg kan holde konserter i alle kriker og kroker. Sånn sett er Norge et veldig åpent land som jeg er takknemlig for.

Snart vender han nesen nordover igjen for å opptre under Tromsø internasjonale kirkefestival sammen med strykere fra Musikkonservatoriet.

– Jeg ser fram til å komme tilbake til Tromsø. Det er slik at når du først har opplevd byen, glemmer du den aldri. Jeg er heldig som har sett utviklingen som byen har hatt siden 1970 og fram til i dag, sier Paus.

– Etter at du mottok prisen som «Årets Spellemann» i 2013 sa du at du aldri skulle gi ut noe mer, står det fortsatt ved lag?

– Ja, det gjør det. Jeg synes det er flott at jeg har gitt ut det jeg har gjort så langt, og selv om jeg ikke skal gi ut noe mer, så skriver jeg fortsatt sanger og drar rundt på turné. Musikkindustrien og jeg har nok gått hver vår vei, men jeg føler ikke at jeg sitter igjen som en skuffet mann som føler seg forlatt, sier Paus.

– Det kommer et vendepunkt i alles liv, og dette var så langt det bar for meg.