– Bjørn Sundquist har en medfødt formidlingsevne

Søndag kveld ble Kulturhuset fylt med Ibsen lest av Bjørn Sundquist og Beethoven fremført av Engegårdkvartetten.
kultur

– Jeg var nervøs før vi begynte, det er en stund siden vi har gjort det. Men under lydprøven kjente jeg at «vi er der». Og det syntes jeg vi var i kveld. Fornøyd blir man aldri, men jeg har en god følelse, sier Bjørn Sundquist etter forestillingen.

Søndag kveld fremførte Sundquist Ibsens dikt «Terje Vigen», akkompagnert av Engegårdkvartetten som fremførte Beethovens «Strykekvartett nr. 15 i a-moll, opus 132» både under og etter diktlesingen.

Alvorlig stoff

Sundquist fremførte diktet på en tom scene, og fortalte historien om Terje Vigens dystre liv.

– Jeg likte at scenen var helt tom, at den er helt ensom. Da er det bare ordet som kommer fram mens det er helt stille rundt, bortsett fra musikken. Jeg liker det veldig godt når det er helt minimalisert, sier han.

Engegårdkvartetten fremførte harmoniske toner og fortsatte da Sundquist gikk av scenen. Forestillingen varte i litt over en time.

– Det er veldig alvorlig stoff, og det er søndag kveld med mye bra på tv. Så at salen var over halvfull synes jeg er veldig bra. Jeg liker ikke slike ord, men det stemmer at Tromsø er en kulturby, forteller han.

Les også: – Han er den tøffeste i Norge

Medfødt formidlingsevne

Blant publikum var Arthur Arntzen, og han syntes forestillingen var veldig bra.

– Jeg har sett han i flere roller og han er et umåtelig talent. Også er han jo en av våre, ikke minst det. Hans evne til å formidle, timingen og rytmen i språket er ikke noe du lærer, det er medfødt. Det var en opplevelse rett og slett, forteller Arntzen.

Sundquist har som kjent vært med i musikkvideoen til sangen «Bjørn Sundquist» av Joddski. Filmskaperen av musikkvideoen likte det han så under forestillingen.

Les også: Denne musikkvideoen er skutt på en iPhone

– Det var tøft. Det er litt fremmed jord, men det var veldig bra. Samspillet mellom dikt og musikk var veldig kult. Han har en tilstedeværelse i alt han gjør, og det bærer forestillingen. Og med musikken på slutten rekker man å filosofere rundt ting, som er veldig annerledes fra en rockekonsert for eksempel, forteller Carl Christian Lein Størmer.

Han hadde invitert med seg sin far, Jan Størmer, på forestillingen.

– Det var en flott forestilling. Det er en klassiker som vi ble foret med på barneskolen. Det er en annen stil som denne generasjonen får for lite av, sier Jan Størmer.