De 5 verste The Beatles-låtene

Endelig er Beatles tilgjengelig for strømming. Men iTromsø har kåret de fem verst låtene fra suksessbandet.

DE FEM VERSTE: «Abbey Road»-albumet slipper ikke unna, når Helge Skog kårer de fem verste Betales-låtene. 

kultur

I anledning den gledelige nyheten at The Beatles musikk har blitt gjort tilgjengelig for streaming, er det bare å stålsette seg for nok en massiv og ukritisk hyllest av Merseyside-kvartetten.

Da er det på sin plass å bringe alle overivrige fantaster ned på jorda – eller helle litt surströmming i begeret, om du vil.

The Beatles har, i tillegg til rekken av klassiske låter, også laget sin del av musikalske kalkuner. Her er (i dramaturgisk korrekt synkende rekkefølge) de fem verste:

5. «Michelle»

Den første halvdelen av The Beatles katalog (jeg mener det går et stil- og kvalitetsmessig skille med den meningsløst oppskrytte «Sgt. Pepper›s Lonely Hearts Club Band») inneholder veldig lite musikalsk lort – når man ser bort ifra et knippe dølle coverlåter som var å regne som obligatoriske på denne tida.

«Michelle» er et grelt unntak, der den som et råttent hvalkadaver, ligger og stinker til området mellom første og andre del av det knakende flotte albumet «Rubber Soul».

Det er en halvhjertet, kvasi-sentimental puddinglåt, hvor McCartneys stemme er spesielt irriterende. Man ser han liksom for seg – knelende foran et fruentimmer – midt i verdens dårligste revynummer. Den halvveis hjernedøde teksten pulveriserer all potensiell melankoli selve melodien muligens måtte fremkalle.

4. «All You Need Is Love»

Bestillingsverk kan ofte bli ganske påtatte og flaue greier, og denne singelen er kjærlighetspropaganda i sin mest impotente form. At introen er en kopi av «Marseillaisen» er bare teit, og det blir bare verre: Resten av låten er til å få fnatt av – både musikalsk og tekstmessig.

«All You Need Is Love» er en låt som strengt tatt ikke burde ha vart lenger enn ti sekunder. Det simple budskapet og selve musikken går på en måte bare i sirkel de påfølgende 3:38.

3. «Mean mr. Mustard»

På tampen av karrieren til gutta fra Merseys vannkant, kom det jaggu meg mye fjas (jeg mistenker bruk av forbudte stoffer!), og «potpurriet» av tullball som lager en fæl stank på side 2 av «Abbey Road» er fjollete på feil måte. Den aller verste er «Mean mr. Mustard».

På dette tidspunktet hadde John Lennon og hans tre kumpaner åpenbart vært ute av samfunnet såpass lenge, at de hadde mistet den grunnleggende respekten for sitt eget publikum.

2. «Revolution 9»

Apropos respekten for sitt publikum: dette nest siste sporet på «The White Album» illustrerer muligens nevnte poeng enda bedre. Man skjønner jo at medlemmene av The Beatles var i besittelse av en makt samtlige andre musikere på kloden kun kunne drømme om, når «Revolution 9» kunne bli en del av et produkt som folk måtte betale penger for.

Dette er vel strengt tatt ingen låt, men en kollasj av tullball. Vi slipper heller ikke unna det evinnelige spørsmålet: Var dette den onde Yoko Onos verk, eller hadde bare John kastet feil type sopp oppi gryteretten?

1. «Ob-La-Di, Ob-La-Da»

Hva «tanken» bak denne vederstyggeligheten var, er ikke godt å si. Dette er McCartney på sitt aller verste, og han kunne virkelig være fæl. Denne låten burde ene og alene ha diskvalifisert Sir Paul fra å ha blitt adlet av det britiske kongehuset for «his services to music».

Det er fullt mulig å ha en form for ironisk distanse til de fire første låtene på denne lista, men ikke «Ob-La-Di, Ob-La-Da». Det er en låt som er så grensesprengende grusom, at det er vanskelig å komme med noen form for fornuftig analyse. Derfor nøyer jeg meg med å vifte febrilsk med armene, og rope: Fysj! Vekk med seg!

For dem som muligens måtte savne «Yellow Submarine» på denne lista, må jeg forklare dens fravær med en rekke gode barndomsminner knyttet til låten.

Hva mener du? Er det en kalkun du savner?