Strømgrens guide til mannen

Det er morsomt. Til tider ustyrtelig morsomt med ordspill, absurde situasjoner og spillopper. Men bakom «buskisen» synger alvoret.

5

KRISTIAN: Kristian spilt av Kristian Fredrik Figenschow jr. Foto: Helge Matland 

«JAKTLAGET»
  • Av Jo Strømgren
  • Regi, scenografi og koreografi: Jo Strømgren
  • Kostymer: Bregje van Balen
  • Lysdesign: Øystein Heitmann
  • Med: Kristian Fr. Figenschow jr., Svein Harry Hauge, Marius Lien, Tuva B. Larsen, Daniel Adolfsson og Alexander Martinsen
  • Urpremière Hålogaland Teater, Scene Øst, 21. april
  • Spilleperiode: Til og med 21. mai
kultur

HÅLOGALAND TEATER: Jo Strømgren står bak det meste i «Jaktlaget». Han har skrevet stykket, tar seg av regien, koreografien og scenografien hvor han har «grodd» en hel skog på HTs Scene Øst.

Til denne skogen kommer kompisene Kristian (Kristian Fredrik Figenschow jr.) og Svein Harry (Svein Harry Hauge) for å jakte, som de har gjort hver høst i 30 år.

Denne gang skal imidlertid alt bli annerledes. Svein Harry har invitert med en tredje mann, Marius (Marius Lien), som mildt sagt blir et forstyrrende element både i forhold til kompisenes inngrodde rutiner og uskrevne regler for hvordan man oppfører seg mot hverandre på jaktturene, og det meste ellers. Kort fortalt blir Marius en pest og ei plage. Når det i tillegg dukker opp en svenske, ei kvinne og en bjørn, tar jaktturen en retning ingen kunne forutse.

Ordspill og mannsmyter

Kristian og Svein Harry er to menn vi kan anslå å komme fra arbeiderklassen; Kristian stødig og avslappa med mest sans for bålkos og avslapning, Svein Harry med fokus på selve jakta og ikke minst det utstyret som trengs. Marius møter vi som et skyteglad «barnebarn av Sylvester Stallone», som det sies i forestillinga.

Når så vakre Guro (Tuva B. Larsen) framstår som en kloning av det mytiske mannsidealet og Bjørn (Daniel Adolfsson) viser seg å være en pasifistisk akademiker, genealog av profesjon, så åpner det for både kulturkrasj og store muligheter for ordspill og moro med fremmedord.

Komedie og drama

Jo Strømgren lar det begynne som en komedie. Etter hvert glir det over i et komisk drama som blir stadig mer drama enn komisk, selv om det komiske aldri helt slipper taket. Etter hvert er det lite som er slik vi først trodde det var. Strømgren har alvorlige ting han vil si, men på sin sedvanlige lite selvhøytidelige måte.

Det handler om vennskap, svik og forsoning, medmennesker og motmennesker, om ansvar og mangel på det, mandighet og menns følelser. Han undersøker mannsmytene og deres mangelfulle evne til å forklare hvordan vi menn er, og gjør det med både humor, alvor og eleganse.

Dessuten har jeg veldig stor sans for hvordan han skaper små brudd gjennom bruken av Halfdan Kjærulfs svulstige mannskormusikk med jaktlaget i koreograferte og stiliserte bevegelser til. Virkeligheta er ikke slik Kjærulf vil ha det til heller.

Jeg håper virkelig mange menn tar seg tid til å se denne forestillinga. Jeg tror de fleste vil ha stor glede av den.