Trygt og trivelig med Påtryneteatret

Når Påtryneteatret vender tilbake til scenen er det lunt og koselig. Det gjør at det noen ganger blir litt kjedelig.

4

Påtryne

Finn Arve Sørbøe og Ørjan Haugli

Finn Arve Sørbøe og Knut Are Mortensen

Tove Mack

kultur

I oktober i fjor ble det offentliggjort at Påtryneteatret skulle ha sin første ordinære forestilling på ti år. Siden har de solgt over 14.000 billetter, og den ene ekstra forestillingen etter den andre har blitt satt opp.

Jeg kan si det først som sist, jeg tror ikke dere som har kjøpt billetter til showet blir skuffet. I «Camp Påtryne» har det ikke skjedd de store omveltningene. Figurene mange kjenner har ikke forandret seg stort. «Æ skal nu»-Trylle har ikke stiftet medlemskap i Odins soldater og Taxi-Kalle ser foreløpig ikke ut til å ha blitt vaksinemotstander. Selv kaller de forestillingen for en kabaret, noe den også er, samtidig som den beveger seg godt inn i revyland.

Med gjennomgangsnummer, raske kostymeskift og mye humor per sekund. Likevel vil jeg påstå at de fleste av byens skolerevyer er en god del frekkere enn det disse voksne karene er. Ikke at det nødvendigvis er negativt. På Påtryneteatrets scene er det trygt og godt. De er snille med de fleste, og lytehumor er så godt som ikke-eksisterende, bortsett fra noen fra språklige skavanker som antydes her og der. I tillegg er de, som de selv sier fra scenen, ikke så opptatt av politiske budskap.

Det eneste nummeret som har antydning til politikk er sangen om den forferdelige eiendomsskatten vi må betale, når vi har manglende demokrati i verden, Trump og klimafare. Morsomt nok til melodien av «We are The Worlds».

Tekstforfatterne Sørbøe og Haugli har ikke bedrevet mye politisk satire i denne omgang, men derimot mye humor som kommer ut fra språklige krumspring. Altså ordspill og andre rariteter fra språket vårt, noen vil kanskje kalle det «dad jokes». At det er så «teit» at det blir morsomt fordi man må tenke seg om to ganger. Som eksempelvis når de av alle ting drar opp gode, gamle Kreditkassen, som arrangerer «K-uke», før de setter ut i en altså så liten ordsang om blant annet «Arne i Chili con Carne».

Et annet eksempel på hvor språket setter premisset for humoren, er når Knut Are Mortensen synger om ungdomstiden fylt med ordspill og språklige motsetninger. Dette høres det ut som folk synes er fryktelig morsomt.

Er det noe annet tromsøværinger elsker, er det historiefortelling. Kan man kunsten å formidle en god historie, gjerne fra virkeligheten, men med noen kunstneriske friheter, har man vunnet i det sosiale liv. På Påtryne Show er historiefortellingen en viktig ingrediens. Om det er Taxi-Kalles historier eller deres egne.

HALLOIS: Det er lett å dra kjensel på de mange drosjesjåførene som alltid skal fortelle en historie i Taxi-Kalle. 

 

Årsaken til at alt dette fungerer er at Sørbøe og Mortensen, med sitt dyktige band i ryggen, er gode håndverkere innenfor humorsjangeren. Folk stoler på at dette blir hyggelig. Ikke bare fordi de vet at det aldri blir så frekt at man rødmer, men fordi folk vet at de kan det de holder på med. Jeg forstår godt at det selger så godt som det gjør.

Dette er på alle måter en trygg investering. De er utrolig samstemte, og både spiller og synger godt sammen. Dessuten oser de av energi, og ser ut til å kose seg og nyte hvert minutt på scenen. Knut Are Mortensen har dessuten en så bra stemme at du lurer på hvorfor i alle dager han ikke har satset på en sangkarriere. Tro meg, hadde Idol eksistert i 1989, ville fylkeskommunen i dag vært en kommunikasjonssjef fattigere.

Sørbøe er nok mest sannsynlig byens aller beste på fysisk teater, og klarer å spre latter i salen bare han gjør mine til å åpne munnen, enten det er med falske tenner eller skinnlua på hauet. Skuespillernes talent når det kommer til timing og mimikk kommer likevel aller best fram i de mer absurde numrene, som der hvor Mortensen sitter på fanget til Sørbøe og er buktalerdukken hans, eller hvor Mika Martinussen og Tore Nedgård blir med i en taktfast korpskoreografi, som ender opp i en velkjent låt om en frukt fra et elektronisk tromsøband.

På forhånd hadde jeg likevel håpet og drømt om at de kanskje ville sette de velkjente figurene sine i litt mer aktuelle situasjoner. At de skulle tørre å berøre litt flere aktualiteter. Eksempelvis når de stiller opp i de grønne bikiniene de hadde som kostyme på 90-tallet, var det nesten som jeg satt og ventet på en «metoo»-spøk som aldri dukket opp.

Påtryneteatret leverer en god og solid forestilling, men den hadde vært enda bedre om de ikke hadde vært så utrolig hyggelige.

Musikk og arr: Tore Nedgård/Ørjan Haugli/Mika Martinussen