Trond Petter gjør alt selv i denne forestillingen. Det innebærer også å dele personlige historier

I forestillingen «Tidens Korthet» blir vi kjent med tre menn. Eventyreren Jens Munk, fylkeskonservator Jens Munch og skuespiller Trond Petter Stamsø Munch.

MULTIMEDIAL: Trond Petter Stamsø Munch trakterer både lysbord, lydbord og sampler under forestillingen. På den måten maler han forestillingens lydbilde for publikum. FOTO: Martin Eilertsen. 

kultur

Det er sistnevnte som står på scenen. Helt alene. I en time og 20 minutter. Han fungerer som lyd- og lystekniker, musiker, skuespiller og seg selv på en samme tid.

– Det er mye lydarbeid og det som normalt fungerer som scenografi i en ordinær forestilling er auditivt her. Publikum vil tidvis ha på seg hodetelefoner som gir meg mulighet til å male lydkulisser som sier noe om hvor vi befinner oss, sier Stamsø Munch.

– Nesten som live radioteater?

– På et vis kan du si at det har elementer av det. Det er lov for publikum å lukke øynene og da vil det forhåpentlig være en magi her.

Fedrenes bokhyller

Arbeidet med forestillingen «Tidens Korthet» begynte allerede i 2014. Daværende teatersjef ved HT, Nina Wester, ble kontaktet av Lars Saabye Christensen. Han hadde skrevet en diktsyklus om Jens Munk, etter å ha blitt fascinert av biografien om eventyreren skrevet av Torkild Hansen.

En bok Christensen hadde funnet i sin fars bokhylle.

Jens Munk var eventyreren som reiste ut for å finne Nordvestpassasjen på 1600-tallet. Ekspedisjonen seilte inn i Hudson Bay og overvintret ved Churchill River. På grunn av vinteren mistet 63 i mannskapet livet på av skjørbuk, og det var kun Munk og to andre som kom hjem i live. Denne boken hadde også Stamsø Munch lest.

Han fant boken i sin fars bokhylle.

– Da jeg ble involvert i prosjektet tenkte jeg med en gang: Denne fyren kjenner jeg jo.

TAR MED SEG SELV: Stamsø Munch er personlig, men ikke privat i forestillingen om eventyreren Jens Munk, men også forholdet sønner har til sine fedre. FOTO: Marianne Lein Moe 

 

Sårhet

Tidlig i prosessen ble klart at det var flere historier enn eventyrerens som skulle fortelles.

– Da sa Lars «det er flere fedre som slåss om plassen her», og vi ble enige om at det også måtte være tekster som kom fra meg.

Faren til Stamsø Munch, Jens Munch, var fylkeskonservator og et kjent fjes her i Tromsø, både på de fleste kulturarrangementer og i gata, samme med kona Gerd Stamsø Munch

– Det var nærliggende å referere til min far. Du kan si det slik at det er en slags undertone av sårhet med disse fedrene som er litt langt unna oss. Faren min døde for ti år siden, og det er ting jeg aldri kan snakke med han om. Det finnes ting du lengter etter å si og det å være voksen sammen har man på et vis aldri fått gjort.


- Hvem i helvete ante at det svømte ei håkjerring under skanken vårres?!

Regissøren bak Havboka håper teaterstykket vil utfordre publikums manglende forhold til havet.

 

Også forholdet mellom Jens Munk og hans far Erik ligger som et bakteppe for historien.

– Erik Munk var stattholder, men hadde vunnet og ikke arvet adelstittelen sin. Han var en hard jævel, ikke en spesielt trivelig fyr.

Adelen anmeldte Munk, og han mistet tittelen, pengene og ble satt i fengsel. Igjen sto Jens Munk sammen med hans bror og mor.

– Det må ha vært et vanvittig klassefall for dem. Derfor tror jeg litt av drivkraften til Jens Munk var å rette opp farens missære. Noe av den drivkraften kan være overførbar til de fleste forhold mellom fedre og sønner. Når man holder på med en slik tematikk så bringer det opp mange personlige tanker, og det er viktig å balansere mellom det å være personlig og det å være privat.

Spennende og skummelt

«Tidens Korthet» hadde premiere under Festspillene i Nord-Norge og har blitt spilt ved Trøndelag Teater.

Det blir likevel annerledes når den nå tas «hjem».

– Forestillingen har på et vis fått tre premierer. Det å spille den her blir både spennende og fint. Når det nærmer seg premiere blir det kanskje litt skummelt også.

Forestillingen har premiere 27. oktober.


Disse HT-forestillingene vil skuespillerne helst glemme

Hålogaland Teater har holdt det gående helt siden 1971. I løpet av mange år med store forestillinger lurer det seg alltid inn en liten «kalkun», som aldri skulle sett dagens lys.