Den nye (og i alt tredje) plata fra den sympatiske engelske singer-songwriteren vil neppe skuffe noen av disse. Her er det klassisk Blunt for alle pengene.
Jeg har faktisk ganske stor sans for Blunt og hans likesinnede - eksempelvis Tom McRae, eller klassikerne Nick Drake og Jeff Buckley.
Trygt
Artister som er trygt plantet midt i korsveien for pop, softrock, country og viser - og som har det til felles at de øser friskt fra de samme inspirasjonskildene.
James Blunt finner ikke opp kruttet på nytt med sin nye plate.
Han leverer et habilt knippe country- og folkinspirerte ballader, lette poplåter og viser som kanskje ikke gir deg all verdens puls, men som heller ikke har ambisjoner om nettopp det.
Særpreget stemme
Det som er mest særpreget med James Blunt er hans sangstemme, som er lys, passe skjelven og litt rusten på samme tid. På "Some Kind of Trouble" får Blunts vokalkunst utfolde seg fritt, og jeg må innrømme at det er fint lite å utsette på måten det skjer.
Men dette er som sagt Blunts tredje plate, og det må jeg i ærlighetens navn si merkes.
Jeg spilte hans første plate - "Back to Bedlam" - både mye og lenge, og kan dessverre ikke fri meg fra følelsen av at det er mye fra den som går igjen på "Some Kind...".
Men alt i alt er det en skive som vil glede de fleste av fansen, men som neppe vil bli lagt merke til av andre enn dem.
