2011 var et godt år for mange kvinnelige artister, som for eksempel Florence + The Machine, Lykke Li og Adele – men det slutter ikke der. Elizabeth Grant som går under navnet Lana Del Rey er et friskt tilskudd til musikkindustrien, og mye tilsier at 2012 er hennes år.
Plata åpner med den platetitulerte låten ‘’Born To Die’’ som også er en av de største hitene til Lana så langt. Slik som så å si resten av låtene på dette albumet omhandler låten kjærlighet og det triste som muligens sangerinnen selv har gjennomgått. Her kan jeg også trekke fram den fine hitballaden ‘’Video Games’’ der hun selv har uttalt at hun har vanskeligheter for å fremføre låten som hun skrev når hun hadde kjærlighetssorg fordi den ofte får henne til å gråte.
Lana Del Rey har en rebelsk stil over seg, til tross for de tidligere nevnte til tider triste kjærlighetsreferansene i mesteparten av tekstene. Hun er blitt beskrevet som en gangster-versjon av Nancy Sinatra, som jeg selv synes er en passende beskrivelse. Med innflytelse fra alle de store stjernene innenfor alle sjangre har hun en viss retro-stil over seg, og det er vanskelig å plassere henne innenfor en spesiell sjanger. Hun har i alle fall en fantastisk stemme, fin musikk og fengende tekster, men jeg er usikker på om hun har mye ber å by på enn denne platen.
Litt minus på terningen for at platen til tider virker ganske ensformig. Men jeg er langt ifra skuffet. Jeg vil derimot ha mer – og spent er jeg på hvordan framtiden for denne New York-jenta bosatt i Skottland ser ut.
Er Lana Del Rey årets hipsterdronning? Det ser slik ut.
Lana Del Rey - "Born to die"
