Det er et spennende tema konsertforestillingen «Haíresis – til hvem gir du din sjel?» skal ta oss med på mandag kveld på Driv. Det skal handle om trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet, der 92 mennesker ble henrettet. De fleste brent på bålet.
Skuespiller Ida Løken Valkeapää og improvisasjonsmusiker Tone Åse kommer på scenen ikledd identiske grønne frakker og boots. Det er noe litt nazi over uttrykket. Bak dem står det hvite klosser oppå hverandre, nesten som en iglo, eller tennbriketter, en pyramide eller «brikkene som faller på plass».
De hvite klossene blir til et lerret. Vi ser stutte kvinner i hvitt gå mot noe med ryggen til, til lyden av storhavet og en knitring, kanskje er det bålet som brenner, kanskje er det sko mot snø. Mulighetene er mange. Dette er ikke en forestilling som forteller deg hva du skal se eller tenke.
Satan i helvete
Det begynner bra. Valkeapäa forteller om Finnmark på 1600-tallet, da det var så kaldt, og man fant ut at det skyldtes ondskap. Og ondskapen kom fra værharde nord, nærmere bestemt Vardø. Ved fjellet Domen var det et hull rett ned til helvete, trodde de, og fra der krøp det opp hundrevis av smådjevler hver dag.
Et opptak av Vardø kvinnekor ljomer over høyttalerne. «Satan i helvete» synger de sakralt og vakkert, etterfulgt av masse fy-fy-ord, eller nordnorsk poesi som det også har blitt kalt. Det er gøy og forfriskende, og jeg tenker «mer av dette».
Valkeapää forteller om den store stormen på julaften som tok mange liv. Åse synger om at de ror og ror, at det er stille og så kommer stormen plutselig. I etterkant får trollfolkene skylden for at de omkom. Dette var den vanligste anklagen i trolldomsprosessene, at trollfolk brukte svart magi til å lage dårlig vær slik at avlinger ble ødelagt og sjøfolk omkom på havet. Noen må man jo skylde på.
Hva er det de vil fortelle?
Det kommer en historie om Christian den fjerde, om en båtreise opp mot Finnmark, litt rapp, litt musikk, opplesning av reisedagboka deres, om en svart katt noen på båten stjal fra en finnkjerring, hvordan de da det ble dårlig vær satte katta i en balje på havet med mat for å vare en måned. At det ble stille på havet etter det.
Det rappes om ukedager, på samisk, tysk, kanskje fransk, og på norsk. Om årene som går, årstidene. Valkeapää leser opp en værmelding, hun leser opp de ulike typene vind både på norsk og på samisk. Det ropes ut noen lover, det fortelles om en lagdommer som var snill og frikjente de fleste som var anklaget for «trolldom». En video som går igjen er en som er zoomet inn på menneskehud, porer, en vorte, hår.
Og jeg faller litt av, mister retninga. Hva er det egentlig kunstnere på scenen forsøker å fortelle oss her?
Møtet med trollkjerringa
Det er kun ved ett tidspunkt vi «møter» en «trollkjerring», og det er et gledelig og sterkt møte. Valkeapää sitter som i et avhør og er trollete, forteller at hun er en sånn en, at hun kommer til å være det så lenge de tror at det fins. Hun er sta, har en djevelsk energi, Det er direkte og det når rett inn. Jeg savner flere slike møter i forestillingen, møter som drar oss inn til kjernen av fortellinga, til menneskelig lidelse, overmot og urett, hjerte og brent hud, frykt og fortvilelse.
For når vi i publikum blir bedt om å reise oss mot slutten av forestillinga, og Valkeapää leser opp navnene til alle de som ble henrettet fordi de var trollfolk, så skulle jeg ønske at jeg følte noe for disse menneskene. Det er ikke det at dette er et nytt teatralsk grep, slik opplesning har blitt gjort før, men det kunne blitt virkelig fint dersom man forsto mer om hva disse menneskene faktisk gikk gjennom. Dessverre føles det mer som et teatralsk grep enn noe som betyr noe.
Disse menneskene sa seg skyldige i trolldom. De sa at de hadde sett satan, at de møtte ham gjennom en skive brød eller et glass med øl. De sa at det var de som var skyld i uværet, at de hadde gannet død på andre. Var det kun torturen, eller trussel om tortur, som fikk dem til å si seg skyldige? Eller trodde de på det selv?
Savnet etter den røde tråden og mangelen på teskje
Gjennom hele forestillinga leter jeg etter tråden, den røde tråden. Jeg leter etter en teskje – noe destillert i en teskje jeg kan sutte på. For inntrykkene er mange, det er mye informasjon, mange ord, de både fortelles i tre ulike mikrofoner og synges, det sceniske mønsteret gjentar seg.
Og selv om musikken er vakker, ordene er viktige, og det absolutt ikke er noe svakt i fremførelsen til de to kvinnene på scenen, så føler jeg meg tilbake på skolebenken. En lett distrahert ungdom som faller ut når linjene blir for rotete, når ordene kommer for fort, når det er for mye som skjer samtidig uten at man vet hvor man skal. Og det er synd, for man trenger å være med i svingene for å kunne glede seg over dem.
Kunstnere bak «Haíresis» har uten tvil gjort solid bakgrunnssjekk, de har lest seg opp, blitt inspirert, kanskje til og med forelsket i noen anekdoter. De har skapt musikk, videoer, et rom og en fortelling. Og det er ikke dårlig håndarbeid det de gjør, mye av det er både interessant, nyskapende og opplysende.
Jeg skulle bare ønske de kunne ha bestemt seg for hva det er de vil fortelle.