Mining In Yukon er et av få band i Tromsø man uten problemer kan putte under indiepopbanneret. De følger i fotsporene til The Fernets, og serverer "feel-good" og radiovennlig popmusikk som det skal danses til. Med sin første EP overbeviser de ikke helt, men det ligger til rette for at det kan skje mye bra fremover.
Gode melodier
Bandet selv har plassert seg i sin egen sjanger kalt "awesome pop", og jo, det er ingen tvil om at dette er popmusikk. Det er fine melodier og fengende låter, men de har ennå mye å gå på. Blant de seks låtene er nok "Queen of Nowhere" den beste. Her følger de opp indiepoptradisjonene til band som The Fratellis og The Kooks. Duetten "Say Yes" med Eline Hellerud Åsbakk er også et høydepunkt.
Det som trekker noe ned for min del er variasjonen i vokalprestasjonen. Ta for eksempel "Dance In The Morning" og "Magnetic Monople". Her starter det bra, men vokalen blir litt slitsom når vi kommer til refrengene. Det låter ekte, men tror det med fordel kunne trenes mer på de partiene som krever litt ekstra trykk.
Høye skuldre
De holder seg til engelsk, med unntak av den rolige "Løvetannbarn". Den er for min del det svakeste sporet og etter min mening burde de holde seg til engelske tekster.
Så har du også "Suits", hvor deler av låten minner mistenkelig mye om MGMTs "Flash Delirium".
Det er en del finsliping som skal til før de er helt klare, da spesielt i lydbildet. Det er mange elementer å forholde seg til med gitarsoloer og orgel i 70-tallsstil blandet med et mer moderne sound. Det er nesten som om bandet har hatt for høye skuldre og prøvd litt for hardt. Mye av sjarmen bandet har live har forsvunnet underveis og de trenger å finne en måte å formidle dette gjennom innspillingene deres.
