Fire år etter den skjellsettende mursteinsplata "The Black Parade" er MCR tilbake med en langt mer lettilgjengelig plate.
"The Black Parade" satte på mange måter standard for hvordan moderne, amerikansk power-pop-punk skal låte. Tungt, men samtidig lekent, rytmisk, teatralsk og veldig likeframt.
Men samtidig med "morsomme" titler som "Cancer", "Dead" og "Famous Last Words".
Ufortjent satt i bås
Litt ufortjent har plata fått stempel for å være veldig emo, men spør dere meg, er ikke MCR mer emo enn Queen.
Den nye skiva "Danger Days: The True Lives..." vil om alt går vel åpne for at også andre publikumsgrupper får opp øynene for bandet fra New Jersey.
Skiva har en bredere appell, og det er tydelig at MCR har nærmet seg sjangerkompisene i eksempelvis Green Day, Linkin Park og Fall Out Boy.
Det er veldig up-beat, uten altfor mye fiksfakseri og overproduksjon.
Det er diskutert mye om MCRs "nye" musikalske profil - ikke minst etter at vokalist Gerard Way har gått i terapi for angstlidelser, og at platas opprinnelige produsent fikk sparken.
Festmusikk
Den nye profilen finnes, uten tvil, det er et par skikkelige partylåter - "Na, Na, Na...", "Planetary Go!" og "Wampire Music" vil rocke mang en fest.
Samtidig er det også mye umiskjennelig "klassisk" MCR å finne, med en lett Tim Burtonesque tone i både tema og tone - ironisk og sentimentalt på samme gang.
Helt enkelt er dette en plate som både gamle og nye fans av bandet vil like.
