– Hvorfor går du alltid kledd i sort?

– Jeg sørger over mitt eget liv. Jeg er ulykkelig.

Slik starter et av Anton Tsjekhovs mest spilte skuespill, «Måken», fra 1896. En rimelig dramatisk åpningslinje, starten på en pretensiøs tragedie, tenker du kanskje. Vel, i regissør Hanne Tømtas hender på Hålogaland Teater en mørk lørdagskveld i september er den alt annet enn dét. Den er tvert imot starten på noe veldig smertefullt morsomt, noe. Det som aldri ble, det som aldri blir og livet som skjer oss i mellomtiden.

VILDANDEN OG MÅKEN: Dette er langt fra første gangen Furuholmen og Tømta jobber sammen, de har til og med satt opp «Måken» sammen før. En morsom anekdote her er at Tsjekhov selv skal ha vært inspirert av Ibsens Vildanden da han skrev stykket. Og da Tømta og Furuholmen satt opp Vildanden på Nationaltheatret for tre år siden var scenen også fylt med trær og en sofa. Om dette er tilfeldig eller en liten metakommentar til denne koblingen, er det bare de to som vet. Foto: Knut Åserud

Elsker vi, eller ønsker vi bare å bli elsket?

Skuespillerne er allerede i karakter på scenen når publikum slipper inn, de småprater, sitter på kanten av en stor rund fontene på midten av scenen, går mellom og bak naturtro grønne trær som er prydet med en avslått lyslenke. «All verden er en scene», tenker jeg for meg selv idet startskuddet går og alle skuespillerne plutselig befinner seg blant publikum og setter seg ned på stolene etter en slags stollek for å se på forestillingen som skal starte. Vi er dem, de er oss, premisset er klart.

Dette stykket skal handle om oss alle, om hvor håpløse og håpefulle vi er, hvordan vi jager etter lykken, ingen lytter, alle er opptatte av sin egen indre monolog. Igjen og igjen tror vi at gresset er grønnere på den andre siden – eller at koteletten er større på naboens tallerken, som de sier i Russland.

SÅ MYE KJÆRLIGHET: «Hvor bekymret alle er, hvor bekymret og engstelig! Og så mye kjærlighet … Å, du fortryllende innsjø. Men hva kan jeg gjøre, mitt kjære barn? Hva? Hva?» Man skulle kanskje tenke seg at dette var en sår scene, men på HT er dette en av de morsomste scenene der Másja forteller at hun ønsker å dø av kjærlighetssorg til Dorn, og han må le av situasjonen. Foto: Knut Åserud

Kort fortalt er den ytre handlingen i «Måken» at den ikke så knivskarpe musikklæreren Semjon elsker ulykkelige Másja som elsker forfatterspiren Konstantin som elsker den vakre Nina som forelsker seg i den eldre forfatteren Trigorin som er kjæreste med Konstantins mor, skuespillerdivaen Irina. Legen Dorn elsker også Irina, men Irina elsker Trigorin og kanskje aller mest seg selv, og dessuten elsker Másjas mor også Dorn, men er kjedsommelig gift med tørrpinnen Sjamrajev som ikke helt får med seg noe av det som skjer.

Men elsker de egentlig hverandre? Eller ønsker de alle bare å bli elsket?

Dette er å ta Tsjekhov på alvor

Den eneste referansen jeg hadde til «Måken» før denne lørdagskvelden, var Fjernsynsteatrets versjon fra 1984 som ligger på NRK sin nett-TV. Kanskje var det noe slikt jeg forventet meg da jeg ankom teatret, replikker levert med gravalvor, smått overdreven gestikulering og tydelig rullende r-er, dramatiske pustepauser og pretensiøse fakter. Kanskje det var derfor jeg ble så overrasket av å bli truffet i magen, over å sitte og le av noe jeg trodde jeg skulle gråte til, overrasket over å kjenne meg igjen. For «Måsen» på Hålogaland Teater er et stykke virkelig godt teater, en vakker forestilling, en gruppedemonstrasjon med prikkfri timing og sanne ord sagt på en måte slik at man forstår hva de egentlig betyr.

Tsjekhov selv skal ha kalt stykket sitt en komedie, og etter å ha sett forestillingen gjennom Tømtas blikk er det vanskelig å forstå hvordan noen kan sette det opp som et tungt drama. Å fremføre stykket uten denne beksvarte, tidvis naive, humoren, fremstår som å skulle tvinge noe en vei det ikke skal. Det er sånn her man setter opp «Måken», med det komiske som løfter fram alvoret. Man må klatre opp før man kan falle. Dette er å ta Tsjekhov på alvor.

NINA: Ingrid Mikalsen Deinboll gjør en nydelig tolkning av Nina. Foto: Knut Åserud

Snedig humor

Der hvor første akt er en sjarmørbombe med komikken som overskrift, byr andre akt på mer utilslørt drama. Det er fortsatt en del snedig humor, som for eksempel scenen der hvor mamma Irina steller skuddsåret sønnen Konstantin har pådratt seg i et selvmordsforsøk. Det går fra nærhet til krangel og oppgitthet, og så kommer hennes kjæreste og forteller at han elsker noen andre. «Hvorfor har alle bestemt seg for å såre meg i dag?» lurer Irina på da. Alt handler jo selvsagt om henne. Denne sømløse og hyppige overgangen fra alvor til komikk er stykkets store styrke.

Men så blir det morsomme gradvis ikke så morsomt lenger. Noen replikker vi lo av i første akt blir gjentatt og nå ler vi ikke. For nå er det alvor. Monologen Konstantin har skrevet til Nina om rapphøner, månen og evigheten virker ikke banal når den blir fremført av Nina nå, ødelagt etter å ha mistet sitt barn og sin kjærlighet. Det slår meg hvordan ord kan forvandles fra tomme og fattige i det ene sekundet til endelige og hjerteskjærende i det andre. Det som var morsomt gjør nå vondt, ganske så uforberedt.

MEG MEG MEG: Scenen der Másja tømmer hjertesorgen sin for Konstantin over på en uanfektet Trigorin som selvsagt benytter sjansen til å snakke litt mer om seg selv og sitt pinte liv. Foto: Knut Åserud

Sjeldent sterkt

Skuespillerne i stykket kunne ikke vært bedre castet. Dersom jeg ikke visste at disse skuespillerne er en del av ensemblet til teatret, ville jeg tenkt at det var regissøren selv som hadde håndplukket dem. For Kristine Henriksen er strålende som Irina, Ingrid Mikalsen Deinboll er til å spise opp som Nina, og ja, alle er så irriterende og morsomme og teite og flotte som de skal være, jeg vil nesten si at alle passer sin rolle uvanlig godt.

Skuespillerne har også blitt gitt antrekk og et scenerom av Nora Furuholmen som er slående. Hvert klesfiber og plastgresstrå er symbolikktungt, den utstoppede måsen som markerer Ninas tilstedeværelse selv om hun ikke er i rommet og som er like død og tom som hun er nå, trærne i ulik størrelse som kan fortelle om livet fra begynnelse til slutt, eller som kan danne en skog man kan gå seg vill i, eller få en til å tenke på ordtaket «ikke se skogen for bare trær» – at man blir så opptatt av detaljer at man ikke ser helheten.

FOSTERSTILLING: Konstantin ligger i fosterstilling i sofaen etter at stykket han har skrevet har blitt latterliggjort av hele familien. Foto: Knut Åserud

Den runde fontenen i midten som Google forteller meg symboliserer menneskets strev med livets byrder. Vannet som renner som i kirken er livets symbol. De draperte, høye gardinene som blafrer, heises og åpnes, de små sofaene der de ligger i fosterstilling, stolene som flyttes, Irina som skifter fra hvitt til sort fra første til andre akt. De tre mennene som har en annen dialekt enn resten, kanskje for å tydeliggjøre en avstand, en annen opprinnelse.

Spørsmålene er flere enn svarene. Oppgaven som tilskuer er å ikke analysere seg i hjel, for da går man glipp av helheten, litt som det ordtaket med skog og trær.

Det jeg har forsøkt å skrive ned her er kort fortalt at «Måsen» på Hålogaland Teater er en sjelden sterk forestilling, en forestilling det er vanskelig å ikke la seg både sjarmere av og undres over. Det er nærmest umulig å se hvordan det kan gjøres bedre enn dette.

En sjelden sterk forestilling gir et ditto sjeldent sterkt terningkast: Seks.