Mylittlepony, nå i ett ord, har vært aktiv i post-Urørt-scenen de siste årene, og i 2011 returnerer de for runde to.
Denne gangen er det mer stilrent, pyntelig og mindre skranglete. Dessverre er "Making Marks" blottet for kreativitet og spenning.
Lureri
Alle som er glade i rolig indiefolkpop vil sikkert føye "Making Marks" til samlingen sin.
Den er full av sommerlig varme og sødme, og så koselig at man risikerer å bli skikkelig kvalm. Bossa nova-låten "I Do Remember", "Hard To Be Good" og "I Volunteer" er fine, men jeg sitter igjen med en følelse av å ha blitt lurt.
Det er uunngåelig å ikke føle at du har hørt samtlige låter før. Det er nok mange som vil elske Mylittlepony, og deres radiovennlige indiepop, men noen sette foten ned.
Forutsigbart
Det hele er så vanvittig forutsigbart. Du har den sukkersøte jentevokalen som backer opp den like søte guttehovedvokalen, fengende gitarriff, en dæsj folkpop, en svært tydelig referanse til Belle & Sebastian og vips!
Dette har vi hørt så mange ganger før at det er vanskelig å ta seg bryet med å høre gjennom hele platen.
Det verste er at det er akkurat samme oppskrift som nesten alle bandene fra Oslo og omegn fra den generasjonen bruker. Hiawata, Little Hands of Asphalt, Monzano og spesielt I Was A King.
Forskjellen er at alle de nevnte bandene har det lille ekstra elementet som gjør at man er nødt til å ta stilling til om man liker det eller ikke.
Mylittlepony krever absolutt ingenting av deg som lytter, og derfor blir man sittende igjen med en overveldende følelse av likegyldighet.
