Anmeldelse av Jussrevyen
Når: Torsdag 07.03
Hvor: Driv
På premièredagen til den nyetablerte jussrevyen var salen på Driv nesten fullsatt. Og før revyen går i gang, opplyser revysjefene at de har brukt et helt år på å sette den opp. Håpet er at den nå skal bli en fast tradisjon for jusstudentene.
Men hvis jusstudentene har ambisjoner om å nå ut til Tromsøs generelle befolkning, har de en del å gå på. Dette blir dessverre litt for kjedelig, litt for konformt og litt for internt.
Høydepunktet fra årets jussrevy er nok verken sketsjene, karakterene, humoren eller skuespillet. Revyen er på sitt beste under de musikalske innslagene, når bandet spiller og danserne danser. Lysbruken er god og studentene har gjort en god jobb med senerekvisittene.
Jevnt over er produksjonsverdien av høy kvalitet.
Men på tross av et godt band og god produksjonsverdi blir dessverre innholdet så som så. Tekstene sketsjene baserer blir fort litt tamme og retningsløse.
Det er ikke så mye av den spontane latteren i salen under innslagene, og jeg opplever at publikum først og fremst klapper mellom de ulike stykkene for å være høflig. Revyen kunne dratt stor nytte av at studentene turte å utfordre litt mer og by på seg selv.
Mangler gnist
For publikum får aldri helt tenning. Selv om noen av aktørene leverer fine prestasjoner, bærer rollebesetningen preg av å holde tilbake. Energien er ikke på topp og iblant opplever jeg at aktørene mangler litt «gnist». Dette merkes allerede i åpningsnummeret som setter tonen for hele showet.
Noen ganger mumler aktørene seg gjennom replikkene sine. Om dette problemet ikke handler om dårlig arbeid fra lydansvarlig, så trenger aktørene å jobbe med artikulasjonen sin. Ofte får man ikke med seg hva som sies. Aller verst er det når alle synger sammen. Etter åpningsnummeret er anmelder enda usikker på hva revyens temaet egentlig er og må ty til programbladet for hjelp.
Fint om studenthverdag
Hovedmotivet på jussrevyen følger to studenter som prøver å manøvere seg gjennom «jussjungelen». Her jages de av dårlige karakterer, de setter seg fast i «plagiatmyra», får Tore på sporet til å lede vei og møter kjendisadvokat Jon Christian Elden som ber om å få et pinlig høyt honorar.
Historiene fra «jussjungelen» fungerer som et fint gjennomgangstema og viser i hvert fall konturer av om noe ekte fra jusstudentenes egen hverdag. Men siden innslagene mangler en klar humoristisk brodd, lander de sjeldent bra.
Noen ganger lykkes revyen veldig godt i å etablere morsomme ideer og konsepter. Dessverre drukner disse i alt det andre. I en sketsj fortelles det om livet i 20-mannskollektiv hvor man må ta kølapp for å gå på do. I en annen får vi se hvor absurd jusstudentenes øvingsoppgaver kan være. I en annen møter vi en pensjonist som er blitt teknisk vert på eksamen fordi han fikk en iPad til jul. Revyen kunne med fordel rendyrket noen enkle konsepter og spilt mer på dem.
Først og fremst for jusstudentene selv
En tematikk som dukker opp i flere av innslagene handlet om negativ sosial kontroll i studentkulturen. Jusstudentene vitser om det, men det virker ikke som det nødvendigvis er for å overvinne stereotypene og ukulturen som de fint identifiserer.
Snarere tvert imot kan det virke som at de opprettholder dette. Det gjelder for eksempel problemstillinger som drikkepress i studentkulturen, uønsket seksuell oppmerksomhet, eller såkalt «woke»-kultur.
Årets jussrevy fungerer nok først og fremst for juss-studenten eller de som kjenner dem, men hvis jusstudentene ønsker noe mer enn et sosial arrangement for sine egne, må de våge å by på mer.