At Steve Cropper nylig rundet 80 år, er unnskyldning god nok til et lite dykk ned i den dype brønnen han har boret midt i sentralnervesystemet til populærmusikken.
Cropper var ingen typisk gitarhelt av type Jimi Hendrix, Jimmy Page eller Angus Young. Memphis-musikeren de kalte «The Colonel» var ingen virtuos. Cropper var derimot selve saltet i produksjonen og proteinet i brorparten av låtene han spilte på.
Den hengslete gitaristen plukket først opp plekteret på 50-tallet, etter å ha blitt inspirert av Bo Diddley og Chuck Berry. At guttens never faktisk egnet seg til gitarspill etter en oppvekst dominert av hardt arbeid på familiegården i Missouri, kan vi bare folde hendene og takke musikkgudene for.
Hans første profesjonelle jobber kom etter at Cropper dannet The Mar-Keys, så Booker T. & the MG’s sammen med flere av de samme medspillerne. Som del av disse gruppene endte Cropper opp som kjernemedlem og låtskriver i det som i praksis var husbandet til Stax Records – de amerikanske sørstatenes store R&B-akademi.
At hans første jobber i Stax-systemet var å koste gulvet i studioet og pushe plater i selskapets egen butikk, er morsomt å tenke på 60 år – og mange, mange innspillinger – senere. Stax er grunnen til at Cropper på 60-tallet og videre i stor grad kunne holde seg i sin kjære hjemby Memphis, og allikevel være en hovedaktør i så mye av musikken som spredte seg ut over hele verden.
Soul, gospel, blues, funk og rock – Steve Cropper hadde nevene dypt nedi deigen til all denne herligheten. Fingeravtrykkene hans er, praktisk talt, å finne på opp mot fire hundre utgivelser gjennom hele karrieren. I den grad det er mulig å tallfeste, er han kreditert som låtskriver på mellom tre og fire tusen utgivelser.
Som gitarist var Steve Cropper en lagspiller. Han var aldri stjerna – det var andre navn som sto på plakaten, men gitarspillet hans stakk seg alltid fram.
Innspillingene med Otis Redding er kanskje de beste eksemplene på Croppers håndverksbaserte genialitet. Soulkongen Redding respekterte gitaristen sin så høyt at han lot Cropper ta en sjeldent fremtredende rolle i musikken. Om du trenger bildebevis, eller bare er hypp på å oppleve mesterne i arbeid, er det bare å se NRK-klippene fra Njårdhallen i 1967.
For bluesgitaristen Albert King Cropper ser vi derimot eksempelet på en Cropper i posisjonen som komp-gitarist. Kings nå legendariske debut «Born Under a Bad Sign» nøt utvilsomt godt av Croppers stødige hender.
Cropper tilførte så mye i form av rytme og melodi at det overhodet ikke er noen overdrivelse å fastslå at han utviklet den tradisjonelle rhythm & blues-stilen, og var sentral i å skape soulmusikken slik vi kjenner den.
Som ukreditert gitarist (man hører faktisk Sam Moore rope «Play it, Steve!») på Sam & Daves megahit «Soul Man» gjorde Cropper en av sine sterkeste opptredener i studio. Her bærer gitaren hele låten, og spillestilen fra Croppers hånd ble typisk for spin-off-sjangeren funk.
Croppers spillestil var ifølge gitaristen selv bare noe som kom naturlig. Han satte seg aldri ned med penn og papir. «It was all accidental. All that stuff just fell out of the ceiling», var hans egen ydmyke forklaring.
Utover 70-tallet ble Cropper bedt om å produsere, arrangere og spille på platene til et bredt spekter av artister. Hans bidrag ble i flere tilfeller allikevel knapt nok nevnt utenfor studioet vegger. For eksempel oppdaget jeg selv ved en ren tilfeldighet at det er «The Colonel» som står for gitarspillet på Big Stars sære, men fine versjon av Velvet Undergrounds «Femme Fatale».
Cropper fikk riktig nok også vandre noen runder i rampelyset. For eksempel da Rod Stewart satte i gang med megasuksessen «Atlantic Crossing», hvor Memphis-musikeren ble håndplukket både som gitarist og låtskriver.
Et tiår etter at soulmusikkens kommersielle suksess og kulturelle impact hadde falmet ble Steve Cropper sentral i en renessanse for musikken der han selv var blant stamfedrene. Med Dan Aykroyd og John Belushi i uforglemmelige roller, ble filmen «The Blues Brothers» – og musikken – en kassasuksess av dimensjoner. Cropper var selvsagt på plass med sin trofaste Fender Telecaster.
Steve Cropper har holdt strengene i arbeid siden. At han senest i høst ga ut et nytt soloalbum, er bare nydelig. Etter å ha samarbeidet med alt Ringo Starr til Frank Black, fra Mavis Staples til Art Garfunkel, er det litt pussig at Steve Cropper er ikke mer allment kjent.
Det er vel skjebnen til en arketypisk «session man»: Steve Cropper er muligens din favorittgitarist – om du visste det eller ei.