"Everything is new", synger Antony Hegarty på sin fjerde fullengder. Det er muligens en overstatement, men samtidig er "Swanlights" mer avantgardistisk og dvelende enn det han tidligere har levert sammen med løst sammensatte the Johnsons.
Det er imidlertid fremdeles Hegartys vokal som dominerer. Selv om en har sansen for hans androgyne stemmebruk eller ei, er det i alle fall umulig å stille seg likegyldig. Hegarty er i nær konstant fare for å bikke over i et svulstig vibrato-helvete, men på samme tid er det vanskelig å ikke la seg begeistre av mannens stilsikre fremtoning.
Mørketidsmusikk
Der han tidligere har tatt opp alt fra klimaendringer til sin egen transseksuelle coming-of-age, går heller ikke Hegarty av banen for de store spørsmål på "Swanlights". Selv har artisten hevdet at albumet handler om døden og naturen - passende temaer for mørketidsdeprimerte nordlendinger, men "Swanlights" er likevel ingen deprimerende affære.
De musikalske bidragene får ta mye av æren for akkurat dét. Med symfonisk anlagte stryker- og strengearrangementer og pianoet som basis, bygges lydbildet ut i mange retning: Fra oppløftende og optimistisk instrumentering på "The Great White Ocean" til truende shoegaze-tekstur på tittelsporet.
Björks bidrag på pianocrescendoet "Flétta" gir etterlengtet vokalavlastning idet Hegartys høyst tilstedeværende stemme begynner å nærme seg metningspunktet, mens "Thank You For Your Love"s sjelfulle soulpop er et friskt pust.
Da får lytteren tåle at "Swanlights" krever sin tilvenningstid. Det ville uansett ikke vært første gangen for Antony and the Johnsons.
