Det er ingen som betviler 26-åringens musikalske talent. Hun sang absolutt mye bedre enn forventet med sin klokkerene røst, både på de «hardere» låtene, samt balladene. Låtmaterialet hennes er godt, med velskrevne tekster og fine melodier som styrkes betraktelig av hennes fem utrolig dyktige musikere. Denne kvelden gjorde hun også en fin blanding av både gamle, velkjente låter som "Miss you love", "Just hold me" og "Belly up" samt mye nytt materiale fra hennes siste plate, "Viktoria". Likevel ble det litt for kjedelig levert.
Kjærlighetssorg
Ballet ble sparket i gang med den knakende gode låten "My heart still beats" fra sisteplata. En låt som satte standarden høyt med sitt pompøse lydbilde og fengende rytmer. Overgangen til albumets tittelspor skjer smidig, og skal godt gjøres å pirke på gjennomføringen.
Mer fra Tromsøpuls-redaksjonen finner du her!
Selv om Mena åpenbart er scenevant virker det som om hun prøver å gjemme seg litt bort fra lyskasterne i det hun entrer scenen for en stappfull sal. Med en stor ulljakke og hestehale kombinert med å fortelle flere av historiene som ligger bak tekstene sine, hvor 90 prosent handler om kjærlighetssorg får jeg litt for mye følelsen av Bridget Jones som depper med iskrem og rødvin, her kunne vi trengt litt mer paljetter og glam.
Men, det er nok også dette som tiltrekker hennes største fans, nemlig damene. Både unge, gamle og middelaldrende kvinner så ut til å bli svært rørt og det oppsto nok både mye gjenkjennelse og katarsis for hennes opplevelser.
Best på ballader
Noe som utover konserten ble mer og mer tydelig er hvor hennes styrke både vokalt og scenisk ligger. Det er i balladene. I både hennes første låt "My Lullaby", som var en av fire ekstranummer og også på nye «Habits» blir det helt nært og nydelig, spesielt når også gitarist Kjetil Steensnæs bidrar på vokal. Noe sier meg at den kommer til å bli hennes neste «hit». Derimot er det ikke kjempebra på "You're the only one", og noen av de andre mer opp tempo-låtene. Her glir hun litt gjennom, men reddes av hennes helt egne og spesielle «sound» med god hjelp fra bandet og da spesielt Lise Voldsdals fiolin.
Når alt kommer til alt leverte Maria Mena en god konsert, som med litt for mye snev av «flink pike-syndromet» hvor da arroganse var fullstendig fraværende. Dessverre.
