Pixars 10. helaftens animasjonsfilm er egentlig en dristig satsing. Å ha to gamlinger sammen med en åtte år gammel speidergutt i hovedrollene er vel ikke akkurat hverdagskost, men stol på at Pixar kommer seg unna med det.

Denne gangen har Pixar i tillegg for første gang hevet seg på 3D-bølgen, men dessverre får vi ikke sett den utgaven her i Tromsø.

Ballonger

Carl Fredrikson, en 78 år gammel pensjonert ballongselger, bestemmer seg for å oppfylle løftet han ga til sin fremtidige kone, Ellie, da de var barn og lekte oppdagelsesreisende: En dag skal de bo ved siden av den forjettede Paradis-fossen i den uoppdagede jungelen i Sør-Amerika.

Selv om Ellie har forlatt denne verden, og løftet ble gitt i ungdommelig overmot, bestemmer han seg for å gjennomføre det. Den siste dytten på veien kommer fra de urimelige, kapitalistiske byggherrene som vil ha tomten hans.

Han rekker dermed tunge til det etablerte samfunnet og seiler av gårde i huset sitt ved hjelp av 20.000 fargerike ballonger. Etter avgang oppdager han imidlertid at han har en blindpassasjer; åtte år gamle Russell, en speidergutt på jakt etter sitt siste speidermerke. Etter litt startvansker går likevel turen snart til Paradis-fossen og eventyret som venter.

Detaljrikdom

Helt ifra den tilnærmet magiske starten av filmen – en sekvens som gjenforteller livshistorien til Carl og Ellie på bare noen få minutter, og likevel klarer å inkludere både latter, forelskelse, sorg og tårer – er det bare å legge seg flat for Pixars blikk for detaljer og evne til virkeliggjøre animasjon til det punktet hvor det nesten blir til å ta og føle på. I forhold til dataanimasjon er de såpass ledende på filmfronten at det nesten ikke går an å sammenligne Pixar-filmer med andre enn andre Pixar-filmer.

Derfor er det med litt skuffet hjerte jeg må innrømme at «Se opp» ikke fanger meg på samme måte som «Wall-E», «Finding Nemo» og «The Incredibles» gjorde. Ikke misforstå meg, «Se opp» er fremdeles en veldig bra film og på min topp-tre liste over animasjonsfilmer dette året, men det er likevel enkelte ting her og der som irriterer, skurrer og til og med blir litt kjedelige. Dette er ting som jeg kanskje ikke hadde brydd meg så mye med i en annen film, men Pixar har selv lagt lista såpass høyt.

Men for all del, «Se opp» er likevel noe av det mest underholdende du kan se på kino for øyeblikket og vel verdt et besøk.