Rebecca Bloomwood har alt hun trenger - og ganske mye mer. Alt hun tjener på jobben som journalist i et hagemagasin i New York går til klær, sko og tilbehør. Hun klarer ikke å motstå gleden av å handle; den lille leiligheten hun bor i flyter over av merkevarer, og lommeboka er full av kredittkort uten dekning.
Plutselig endrer livet seg. Magasinet hun jobber i går dukken, og som arbeidsløs klarer hun ikke å holde den mange tusen dollar store gjelden unna stort lenger.
"En shopoholikers" bekjennelser er basert på Sophie Kinsellas suksessfulle bok med samme navn, og handler om en eneste ting; shopping. Det kunne vært en drømmefilm for alle jenter, og fra start av ser det slett ikke så ille ut. Det er en film full av farger og liv, og som ser ut til å ha et hjerte. Men det varer ikke lenge.
Alt annet enn shopping er uviktig for Rebecca, og filmen blir etter hvert irriterende ensporet og har et noe forvrengt syn på verden. I tillegg preges rollefigurene av at de er for stereotypiske, og for lite nyanserte. Isla Fisher gjør en grei jobb som livlige og elskede Rebecca, men greier ikke å skaffe den store medfølelsen for problemene sine, mest fordi de blir i overkant overdrevet.
(Anmeldelsen fortsetter under filmvinduet)
Mens filmen starter rolig, og noenlunde troverdig, bærer det etter hvert i helt feil retning. Jo mer Rebecca vikler seg inn i løgn og bedrag, jo mer masete, stressende og urealistisk blir historien. Det man humret til i starten er fort glemt, og scener som skal være morsomme ender for ofte i kaving og hyling.
En time og drøye tre kvarter er altfor langt i denne sammenhengen. Filmen gir riktig nok mulighet til å tenke litt over hva som er viktig her i verden. For Rebecca er det ganske enkelt klær og ting. Hun lærer selvfølgelig omsider, men i hennes reise mot erkjennelse er det altfor lite nyanser og refleksjoner før alt selvfølgelig ender bra til slutt.
