Som filmanmelder er ikke akkurat «Marmaduke» en film du akkurat gleder deg til å se. Som regel pleier nok en film med snakkende hunder i hovedrollen å være ensbetydende med noen timer av livet ditt du aldri får tilbake.
Derfor var det til min overraskelse «Marmaduke» ikke så ille likevel. Forstå meg rett - det er ingen god film, men som en slags high school-film parodi fungerer den faktisk noenlunde for de voksne også.
Og noen av de mange av menneskets beste venner som dukker opp har litt hårete sjarm, om ikke annet på en flåsete måte.
Nye omgivelser
Grand Danois'en Marmaduke følger med på lasset da matfar Phil sammen med resten av familien Winslow flytter til det solfylte California.
Phil har fått seg ny jobb i et organisk hundemat-firma, og da må både familiens tre barn, katten Carlos og tenåringshunden Marmaduke finne seg til rette i nye omgivelser.
For Marmadukes del betyr det å måtte finne sin plass i hierarkiet av forskjellige hunder som holder til i den lokale lufteparken. Her er det meste likt skolegården på den gjennomsnittelige amerikanske high school - komplett med nerder, sportsidioter, bøller og cheerleaders.
Avistegneserie
Marmaduke er en over 50 år gammel amerikanske avistegneserie som daglig går i over 600 aviser verden over. Når denne karakteren nå tar steget over i filmbransjen er det nok mer et uttrykk for et Hollywood som helst satser kun på kjente karakterer, enn at det har vært et folkekrav å se denne forvokste bikkja på et stort lerret.
Det til side, så er ikke Marmaduke på langt nær så dårlig som den kunne ha vært. Sammenlign gjerne med den forferdelige «Hårete hevn» fra tidligere i sommer.
Dubbingen er, med et par unntak, dårlig og historien er forutsigbar fra start til slutt. Men den vil nok treffe barna tålig godt med både slapstick, gjenkjennelige problemstillinger og prompevitser.
Og de voksne kan heller se på filmen som en pastisj over de mange high school-filmene man har sett opp igjennom årene.