Når Pristine innleder sin debutskive med låten "Damned If I Do" er det nettopp en slik selvsikkerhet bandet demonstrerer. I stedet for å gå ut med fynd og klem satser de på en sakte låt som innledes med Anders Oskals Hammond-orgel som backer opp Heidi Solheims sterke vokal.
Og når hun er ferdig med å synge tar bandet over i et nedstemt og smakfullt soloparti som beviser at det ikke alltid nytter å skru volumknappen opp til 11 for å oppnå maksimal effekt.
Besøk Pristines nettside.
Dette er med andre ord et band som vet å spille på hverandres styrker, og med musikalsk innsikt nok til å overlate store rom som de andre kan briljere i. Selv om det er gitarist Espen Elverum og Heidi Solheim som briljerer mest, ville dette vært umulig uten en solid rytmeseksjon bestående av Åsmund Wilter (bass) og Kim Karlsen (trommer).
Lydbildet er både gromt og tungt, samtidig som dynamikken musikerne i mellom sørger for at det ikke blir kjedelig eller monotont. Dette er skitten (på en god måte), groovy blues som er full av sjel og inspirert ikke bare av de gamle bluesheltene, men som også løfter hatten til sørstatsrocken, soul og rhythm and blues. Og på tittelsporet slår de til med orientalske skalaer.
Jam band
Selv om mange kanskje var bekymret for at studioskiva verken ville leve opp til bandets liveshow eller forventningene knyttet til å vinne både nordnorsk mesterskap i blues og Union Bluescup 2010, viser det seg nå at disse bekymringene var grunnløse.
Skiva gjenspeiler i aller høyeste grad at dette er først og fremst et liveband som inspirerer hverandre. Flere steder kommer man over små musikalske detaljer som det virker som bandet har jammet seg fram til. Innledninga på soloen på "The Last Day" er en av disse. At låten er en av mange som grenser opp mot ti minutters-merket er nok et vitnesbyrd på at dette er et band som liker å jamme. Det kan nok passe den gjestegitarist Knut Reiersrud som spiller på dette sporet og "The Blind". At Reiersrud bidrar bør også være et kvalitetsstempel godt nok for de fleste.
"Detoxing" er ei bluesskive som er både sjangertro og nyskapende nok til å vitalisere en sjanger som kan oppleves som stiv og gammelmodig. Det er to adjektiver som absolutt ikke kan brukes på denne skiva.
Lytt til musikk på Pristines MySpace-side.
Selv om tekstene av og til faller i klisjefella (her er det både "trouble" og "mistreated" nok og i ymse varianter ), har Solheim som låtskriver funnet sterke musikere som bidrar til å fylle ut låtene hennes på en mesterlig måte.
Og for å vende tilbake til selvsikkerhet: Den eneste låtskriveren som slipper til ved siden av Solheim, er Gregg Allman med hans "Whipping Post". Låten passer godt til Pristine, som i likhet med The Allman Brothers, forstår hvor viktig det er å groove.
Hør skiva på Spotify. Løp deretter ut og kjøp den!
I kveld arrangerer for øvrig bandet releasefest på Bastard Bar.