I det nazi-okkuperte Frankrike under 2. verdenskrig fører Lt. Aldo Raine og hans utvalgte gruppe med jødisk-amerikanske, hardbarkede soldater – The Basterds – en hensynsløs geriljakrig bak fiendens linjer. Målet er å sikre seg så mange nazi-skalper som mulig, og de har allerede et rykte som får selv Hitler til å skjelve i buksene.
Da de får vite at nazi-Tysklands ledelse, inkludert toppene Hitler, Göring, Börmann og Goebbels, skal samles i Paris til premièren på Goebbels siste propagandafilm legger de en plan om å ta rotta på Det tredje rike en gang for alle.
Det The Basterds ikke er klar over er at unge Shosanna, som for noen år siden mistet familien til nazistene, driver kinoen hvor premièren skal holdes. Shosanna legger sin helt egen plan for å utnytte anledningen til å påføre okkupantene et smertelig nederlag.
Dialogen i sentrum
Som i de fleste Tarantino-filmer hagler det med referanser til mer eller mindre kjente filmer. Dette er noe Tarantino kan og behersker bedre enn noen andre. Her hentes det referanser fra både Sergio Leone, David Bowie og Askepott – for å nevne noen. I tillegg står som vanlig dialogen i sentrum, selv om det så absolutt er tid til nok av både vold, blod og humor. Dialogen får denne gang en dobbelt-betydning da historien ved flere anledninger sirkulerer rundt viktigheten av å beherske språket.
Det sies da også at Tarantino var på nippet til å skrinlegge filmen da han ikke fant en skuespiller som snakket både tysk, engelsk, fransk og italiensk flytende. Heldigvis dukket i siste liten den forholdsvis ukjente tyske tv-filmskuespilleren Christoph Waltz opp.
Sterk femmer
For til tross for en karriereskapende prestasjon fra Mélanie Laurent i rollen som den nazi-hatende jødepiken Shosanna, en Brad Pitt i godt slag som beinhard nazi-jeger og en Mike Myers i en fantastisk morsom rolle som britisk offiser – for å nevne noen – overskygger Waltz alle av sine mer berømte medspillere. Hans glimrende rolletolkning av den lynende intelligente, multispråklige, absurde og kyniske SS-offiseren Hans Landa har allerede sikret han en pris fra årets Cannes-festival. Det bør bli flere, deriblant Oscars.
Det er ikke så mye å utsette på filmen. Det eneste måtte være at den kan av og til bli litt langdryg, og av og til litt for sprikende historiemessig. Dette er det eneste som hindrer «Inglourious Basterds» fra å få toppkastet på terningen, men den står fjellstøtt igjen på en svært sterk femmer.
