Filmen av Ella Lemhagen er på den ene siden et viktig bidrag i debatten om homofile pars rettigheter som likestilte adoptivforeldre. På den andre siden er den en nærmest håpløst forutsigbar kjærlighetshistorie befolket av karikaturer fra forstadshelvetet. Her får du macohomsen, damehomsen, den ungdomskriminelle, den forsmådde ektemannen, de utro naboparene, nabovakten, emo-datteren, den bitre ekskonen og homohateren. Her kokes det altså syltynn suppe på Hollywood-spikeren. Det som skiller "Patrik 1,5" fra en hvilken som helst episode av "Frustrerte fruer", er kjærligheten og varmen som ligger i bunnen.
Ingen overraskelser
Starten av filmen innledes med at Göran og Sven flytter inn i et pastellfarget og kritthvitt postkortnabolag, nærmest hentet direkte ut av en vaskemiddelreklame fra 1960-tallet. Her er alle par, alle har barn, og mammaen står og vinker på fortauet mens pappa kjører på jobb om morgenen. Det eneste som gynger båten, er homoenes inntog til dette samfunnet. Vi blir ikke overrasket over at forstadens menn føler seg truet av homsene, mens kvinnene er fascinerte. Ei heller at barna er slemme og terroriserer husfreden. Gjennom hele filmen kunne jeg nesten konsekvent vite hva som ville skje de neste fem minuttene. Regissør Ella Lemhagen makter ikke å overraske en eneste gang. Det blir kjedelig i lengden.
Viktig tema
Jeg vil ikke nødvendigvis kalle "Patrik 1,5" for en modig film. Til det angripes problemstillingen med for lett hånd. Men temaet er viktig og har, meg bekjent, ikke blitt fremmet i skandinavisk film før. Motstandere mot at homofile får adoptere bør absolutt se denne filmen, men de havner nok godt utenfor målgruppen.
Hensikten med filmen har åpenbart vært å vise at homofile er like gode, eller bedre, foreldre enn heterofile. Da er det synd at regissøren holder seg til utbrukte stereotyper på den måten hun gjør her. Det gjør nemlig filmen virkelighetsfjern. Og er det en debatt som må være virkelighetsnær, er det debatten som denne filmen tydeligvis vil være et innlegg i.