I siste del 1700-tallets Wien lever samtidig den senere verdenskjente komponisten Wolfgang Amadeus Mozart og den, i samtida høyt skatta, italienske hoffkomponisten Antonio Salieri. Begge er like sentrale i dette teaterstykket, skrevet av den engelske dramatikeren Peter Shaffer, og som Milos Forman i 1984 gjorde til en film som ble storsanker av Oscar-priser.

Mozart er det gudbenåda musikalske vidunderbarnet som nå er blitt voksen, i alle fall i alder, som sjarmerer kvinner, er vulgær og gjør opprør mot opphøyde seder og skikker i Wiens høyere sirkler.

Salieri er selvhøytidelig, tradisjonell og forutsigbar. Som komponist er han middelmådig, men musikalsk nok til å innse sin egen utilstrekkelighet og Mozarts genialitet. Han føler sin posisjon truet. Forestillinga forteller hva som skjedde mellom middelmådigheten og geniet gjennom en døende og tilbakeskuende Salieri, som påstår han drepte Mozart.

Solide hovedroller

Salieri spilles av den hjemvendte balsfjordingen Svein Harry Schöttker Hauge, som vi i høst så i «Jeppe» på HT. Amadeus blir gitt liv av den unge skuespilleren Espen Mauno fra Hamna. Begge overbeviser stort i sine høyst ulike men for forestillinga bærende skikkelser.

Og «Amadeus» krydres av ei rekke flotte og morsomme karakterer. Trude Øines vokser med rollen etter hvert som Constanze Mozart blir mer sentral i handlinga. Marius Lien er kostelig som den ikke alt for bevisste og lett påvirkelige keiser Josef I hoffet rundt keiseren er ikke minst Kristian Fredrik Figenschow jr. flott som den italienske greven og operadirektøren Franz Orsini-Rosenberg som er en viktig og slu støttespiller for Salieri i hans bestrebelser på å holde Mozart nede.

På scenen er det ikke mindre enn 12 skuespillere og fire statister, de fleste i flere roller som tjenere, musikere, koner og elskerinner, publikum, stolflyttere, allmue og ikke minst i artige opptrinn som bærere av sladderen som Wien ifølge Salieri skulle være så full av.

Storslått

Det er langt fra bare det store oppbudet av skuespillere på scenen som får Hålogaland Teaters «Amadeus» til å bli storslått.

Anette Werenskiolds kostymer og parykkene er overdådige. De store prismelysekronene kaster sitt glitrende lys over scenen. Gjermund Andresens svartmalte og strenge scenografi med sine 21 dører, er både elegant og effektiv.

Selvsagt preges forestillinga også av Mozarts musikk som jeg godt kunne tenkt meg å høre mer av.

God tekst

Morten Kjærstad har gjort en fin oversettelse til et levende nordnorsk språk av en god tekst. Av og til kunne jeg likevel tenkt meg at regissør Ivar Tindberg hadde skåret litt mer i manus. Tre og en halv time er lang tid for ei forestilling, og innimellom går handlinga litt på tomgang.

Men i et slikt ønske ligger samtidig et dilemma. Det ville sannsynligvis kommet til å gå ut over noen av Salieris innsiktsfulle, elegante og morsomme betraktninger i monologform som jeg satte stor pris på.

foto
OPERASJEF OG HOFFKOMPONIST: Kristian Fredrik Figenschow jr. som grev Franz Orsini-Rosenberg og Svein Harry S. Hauge som Antonio Salieri. Foto: Ronald Johansen