Bergenserne i Major Parkinson er en noe fremmed fugl i den norske bandfaunaen all den tid de sverger til en nokså spenstig blanding av symfonirock, sirkusmusikk og absurde tekster som kan sies å høre hjemme i en annen – og svunnen - tid.
Man har dog ikke kunnet være sikker på at Major Parkinson er det samme bandet mellom hver plate de har gitt ut. Fire fullengdere har man rukket å gi ut i og med «Blackbox», men debuten var allerede i 2004 da de ga ut sin første singel.
Siden den gang har bandet skiftet en rekke medlemmer, de har hoppet mellom forskjellige stilarter – og den ene plata har ikke vært den andre lik.
Nå er man tilbake på veien man vandret langs på debutplata «Major Parkinson» fra 2010, en melodiøs, litt sprettende symfonirock med islett av vaudeville, Tom Waits og Queen. Om dere skjønner.
Jeg er begeistret for motet som bandet viser, for det er ikke spesielt lett tilgjengelig det man leverer. Jeg ga deres debutskive terningkast seks da den kom ut, og samtlige utgivelser etter den tid må sies å speile et nokså sort og komplisert univers som Jon Ivar Kolbotn & co rumler rundt i på sin søken etter mening.
«Blackbox» gir dog et ganske håndfast kart til dette universet med ni sterke låter hvorav i hvert fall tre-fire har godt singelpotensiale. Spesielt «Madeleine Crumbles» og tittelsporet «Blackbox» (der Claudia Cox synger hovedvokal) fenger.
Låtene spenner mellom melodiøse pianoballader, via røffe elektronikabaserte rytmer til luftige symfoniske arrangementer som fører tankene til gammel Genesis eller ELO. Alt med Jon Ivar Kolbotns merkelige og raspete stemme som ryggrad.
Mitt tips: utfordre deg selv litt og gi majoren fra Bergen en sjanse – du vil ikke angre.