Seks uker til jul, og jeg har allerede fått en veldig fin julegave.
En flott pakke av pur gull, pakket inn i sort silke og sølvfarget brokade.
Soul, funk, ultracool rap og dynamiske duetter. Ikke ett dødt punkt, ikke en sur tone.
Skal vi sjangerbestemme dette, havner vi kanskje nærmest begrepet ny-soul.
Andre som har prøvd å lage klassisk sort musikk med moderne snitt er eksempelvis Alicia Keys og Lauryn Hill.
Jeg mener imidlertid at Cee-Lo Green overgår sine konkurrenter med god margin.
Han beveger seg langs klassiske gater i Soul City. Dette er nabolaget til Al Green, Ray Charles, Sam Cooke og Sam and Dave, og ikke langt unna finner vi boligene til Sly Stone, Isaac Hayes og Parliament.
Men til tross for de historiske referansene, er det langt fra etteraping.
Cee-Lo har en egen stemme som ikke skjemmes i selskapet, og han har klart å få musikken til å høres ut som 2010, samtidig som man tydelig hører røttene tilbake til Motown, Island, Stax og Arista sine flotteste utgivelser.
Det er sjelden en plate snakker til deg på en så umiddelbar måte - og samtidig klarer kunststykket å holde deg interessert og inspirert over lang tid.
Men når de kommer rekende - kjenn din besøkelsestid.
Litt isvann i blodet: Det som stanser meg fra å kaste en sekser på terningen, er at det til tider er vel glætt og motstandsløst. Jeg elsker milkshake, men vil gjerne ha litt løkringer også...
Tøffeste låten? Uten tvil "F..k You" - en særdeles fornøyelig låt om å bli dumpet av dama.
