Ray Koval (Clive Owen) og Claire Stenwick (Julia Roberts) er begge eks-agenter for henholdsvis MI6 og CIA. Fra spionering for fedrelandet har de gått over til industrispionasje for de store selskapene. De har også et brennhett forhold sammen – selv om de har store problemer med å stole fullt ut på den andre, paranoide som de begge er. De bestemmer seg likevel for å satse stort og gjøre et kupp som skal sikre dem økonomisk for resten av livet.
prøver å fremstå som en intelligent, kompleks og sexy hvem-lurer-hvem komedie. Med frekk og snerten musikk, hyppig klipping og frenetiske hopp fra fortid til nåtid til fortid igjen, forsøker regissør og manusforfatter Tony Gilroy å overbevise oss om at han går både Steven Soderbergh og Alfred Hitchcock en høy gang. Dessverre blir det hele veldig fort kjedelig – til tross for at det åpner svært lovende med en meget underholdende slow-motion slåsskamp.
Det har i de siste årene kommet en tilsynelatende endeløs rekke med filmer av typen som «Duplicity» prøver å være. Alle har til felles at de skal forsøke å lure oss ved hjelp av så mange tvister at det til slutt ofte har en fare for å bli både latterlig og hjelpeløst. Så også med «Duplicity». Den ender opp med å lure seg selv. Handlingen og plottet blir dessverre ikke troverdig nok, og da hjelper det ikke med all verdens semi-intelligente og småvittige replikkvekslinger.