Etter åtte år kan Guy Ritchie friskmeldes med den tøffe og stilsikre actionkomedien "Rocknrolla".
Guy Ritchie ble spådd en fremtid som en av moderne tids tøffeste filmskapere med monstersuksessen han hadde med "Lock, Stock Two Smoking Barrels" (1998) og "Snatch" (2000).
Men etter disse to filmene har det kun gått en vei med Ritchie; nedover.
Stilfull
Han giftet seg med Madonna og regisserte en av tidenes største flopper, "Swept Away" (2002), med Madonna i hovedrollen. Dette holdt Ritchie ute av regissørstolen i tre år. Da gjorde han et forsøk på å finne tilbake til sjangeren som gjorde ham stor; hans egen Mockney-stil der rappkjeftige dialoger og kjappe sekvenser blandes inn i et plott som tar uventede og merkelige vendinger.
Men "Revolver" (2005), som mange håpet skulle friskmelde Ritchie, gjorde ikke det. Filmen ble for surrealistisk og plottet for fjernt. Dermed måtte publikum vente i ytterligere tre år, men med "Rocknrolla" er Ritchie for alvor tilbake med en stilfull mørk komedie fra Londons kriminelle underverden.
Uventet plott
Filmen har et godt manus, med skarpe dialoger i tradisjonell britisk humor, som blir godt utført av skuespillerne.
Gangsteren Lenny (Tom Wilkinson) styrer alt som skjer på eiendomsfronten i London. Han har kontakter nok til å få gjennomført alle mulige prosjekter, samtidig som han lurer folk opp i stry.
Når han skal svindle den russiske milliardæren Uri Obomavich (Karel Roden), står de to småfiskene One Two (Gerard Butler) og Mumbles (Idris Elba) i gjeld til Lenny. Men når den russiske mafiaen skal levere 7 millioner euro i kontanter til Lenny, dukker de opp for å rane pengene slik at de kan betale tilbake gjelden til Lenny.
Derfra spinner plottet videre og tar uventede retninger, men som enhver Guy Ritchie-fan vil skjønne, er dette Ritchie slik vi husker og liker ham fra slutten av 1990-tallet.
Tøft soundtrack
Ritchie har ikke funnet opp hjulet på nytt, og følger oppskriften til tidligere suksesser. "Rocknrolla" er underholdende, men når ikke helt opp til Ritchies to første filmer. Det meste ligger et lite hakk under, og plottet og karakterene i "Rocknrolla" er ikke like vasse som sine forgjengere. Men filmen er absolutt godkjent og har en god underholdningsverdi.
Som tittelen tilsier har filmen et fantastisk soundtrack, som spinner fra The Clash til The Hives. Til slutt får du også svar på hva en virkelig "Rocknrolla" er.