Det er i Indiana State Prison i 1933, fire år inn i den store depresjonen at vi først møter John Dillinger. Han er en beryktet kriminell, en public enemy. Det tar imidlertid ikke lang tid før han står på den andre siden av murene igjen, ikke helt på lovlig vis vel å merke. Ute i frihet samler Dillinger en gjeng og går tilbake til gamle vaner; bankran og drap. Samtidig møter vi FBI-agenten Melvin Purvis som snart satser alt på å fange og fengsle Dillinger. Noe som selvsagt er langt lettere sagt enn gjort. Når han endelig lykkes viser gleden seg å være kortvarig. Dillinger bryter seg nok en gang ut, og nekter å føye seg til rekken av lovlydige borgere.
Romantikk
Kjærlighet er i tillegg til spenning og action viet en stor del av filmen. En kveld på byen møter nemlig Dillinger den vakre Billie Frechette, og blir øyeblikkelig stormforelsket. Fra og med samme kveld er paret uadskillelig, til og med etter at Dillinger har fortalt Billie om sitt litt spesielle yrke.
Filmen er regissert av Michael Mann som tidligere har servert publikum storfilmer som Collateral (2004) og Miami Vice (2006). Han har valgt å lage en film med høy hastighet og mye travle klipp i et autentisk gjengitt 1930-tall. Filmen er også elegant støttet opp av musikk, i stor grad undertegnet Elliot Goldenthal.
Litt overflatisk
I denne omgang er det verken Tom Cruise eller Colin Farrell som har blitt tildelt hovedrollen, men Johnny Depp. Han gjør en utmerket jobb som den sleipe, halvsympatiske, bebartede John Dillinger. Han balanserer på kanten mellom publikums motvilje og velvilje, skal man føle med han eller mislike han? Hans spill mot Billie Frechette i Marion Cotillards skikkelse er sjarmerende og romantisk, men blir kanskje litt overflatisk? Jeg skulle ønske at Mann heller hadde brukt et par minutter av actionscenene til å bygge mer opp under karakteren Dillinger. Når lyset slås på i kinosalen føler jeg ikke at jeg har blitt kjent med karakteren, eller kommet så dypt under huden på verken han, eller forholdet hans til Billie som jeg skulle ønske. Også Christan Bale løfter filmen med sin prestasjon som den litt uheldige, men akk så utholdige Purvis.
Public Enemies er en skattekiste for de hvis referanse for god film avhenger av antall raske klipp, avfyrte våpen og biljakter gjennom mørke gater. Michael Mann har lyktes godt i å formidle John Dillingers gjerninger, men han har dessverre ikke lyktes like godt i å formidle John Dillinger som menneske.