– Hvor er Albert Åberg sin mamma? spurte barna mine meg for noen år siden da jeg leste om Albert Åberg som nok en gang hadde mistet pappas favorittpipe.
– Mammaen og pappaen hans er skilt, og han bor halvparten av tiden hos hver av dem, sa jeg, som en selvfølgelighet.
De kjøpte det glatt, heldigvis, slik at jeg slapp å si det jeg egentlig alltid har visst: at hun er død. Det er den eneste logiske forklaringa, har jeg tenkt, for ellers ville hun vel kommet innom på bursdagsfest i det minste. For det er jo ingen mamma i verden som velger bort barnet sitt, det går jo ikke. Eller?
Det er dette urpremièren av «Kjære Albert» en fredagskveld sent i september skal handle om: Kan en mor velge å ikke være mor? Er det i det hele tatt mulig?
Hvert menneske er en øy
Vi sitter i en ring på sofaer, godstoler, litt mindre behagelige stoler, tett i tett inne på Scene Øst som er strippet ned til en black box for anledningen. På det svarte tregulvet ligger det fem runde, lysbeige tepper, noe mykt mot det harde under. De ser nesten ut som fem små øyer, tenker jeg, hvert menneske er en øy. Over hvert teppe henger lysende lampeskjermer med vakkert spill i seg. Kanskje er hver øy en scene, kanskje forestiller teppet en spotlight-effekt, for her skal noen virkelig under lupen, her skal det snart krangles så busta fyker.
Lyset slås av og det blir helt mørkt. Småpraten stilner. Vi rekker å sitte slik noen titalls sekunder og høre hverandre puste, noen harker litt, og så slås lyset på. Det kommer bardust på, like bardust som det er for pappaen til Albert, eller «barnet» som han heter i stykket, at mammaen plutselig står i stua hun ikke bor i og vil vite hvorfor hun ikke bor der, i denne stua, sammen med dem.
De er på hver sin kant av sirkelen vi i publikum danner rundt dem, på hver sin øy, det er et helt hav mellom dem. Hun er våt i håret, har dukket opp i stua hans klokka 00.30 på natta, snakker smånevrotisk til oss i publikum, en frisk blanding av morsomme anekdoter midt i det som blir en desperat forsvarstale med filosofiske spørsmål som slenges ut alle veier. Hun ønsker svar, gode og ufarlige svar, svar som ikke finnes.
Det som kunne ha hendt
Det starter sterkt. Teksten er gøyal og poetisk, og Julia Bache-Wiig formidler slik at man ser det for seg, når hun forteller om sine forberedelser for å komme hit i kveld, om hvordan hun har greid seg og bustet til håret, greid seg og bustet det til, slik at det skulle se tilfeldig ut. Det er mange ord, de slår og forvirrer, de skaper gjenkjennelige scenarioer og hiver oss litt hit og litt dit. Vi blir med på en tankestrøm som ikke har en slutt, men som former seg og formerer seg. Monolog går over til dialog. Dette er det som kunne ha hendt, sier hun. Du kunne bare ikke vært her, sier pappaen.
Hva er dette som kan ha skjedd, som er forklaringen for at en mor har valgt bort sitt eget barn? Det er for enkelt å bare si at «hun kanskje er en fittekjerring», som hun sier, noe annet må ha skjedd. Ingen mor forlater sitt barn. Hun må være låst inne på galehus, hun må være tvunget vekk, kanskje sitter hun i fengsel eller har et rusproblem? Den enkleste hadde vært om hun var død, tenker hun høyt, for en død mor kan ikke gjøre noe galt, en død mor har en gyldig grunn for fravær.
Stykket sirkler rundt de ulike tenkte scenarioene, de ulike versjonene mammaen til «barnet» kan være, hvem pappaen til «barnet» i så fall blir da. Er han en som slår, kanskje? Er den bestefar-stilen hans med avis og pipe og hentesveis kun et spill for galleriet? Han er jo tross alt bare 37 år, er han ikke? Vi får velge selv hva vi tror, hver versjon er like sannsynlig eller usannsynlig som den andre, kanskje er det hun som slår, kanskje er hun ikke der fordi hun bare ville ødelagt barnet.
Ingen pauser eller rom for ettertanke
Etter hvert i stykket kjenner jeg på et behov for å lese teksten, for det er tydelig at den har kvaliteter i seg som jeg setter pris på, en gjennomtenkt balanse mellom det tunge og det lette, det harde og det lekne, det overdrevne og det sobre. Men jeg får ikke tatt imot ordene før de neste kommer fykende mot meg. En følelse av at det er noe her jeg burde forstå, men som jeg ikke rekker å gripe tak i før det blir kastet på havet og en ny bølge slår inn. Det kan hende det er dette som er meningen, at det er slik det er oppe i hodet til disse menneskene og derfor også skal være slik for oss, men for meg blir det overveldende og til tider føler jeg meg litt dum.
Dramaturgisk er stykket flatt, som en jevn strøm, uten tydelige topper eller dype bunner. Det er ingen ytre handling, og stykket drives fremover utelukkende av teksten. Det er ingen pauser, ingen rom for ettertanke blant oss som hører dette for første gang, og det som føltes intenst i starten er nå heseblesende. Skuespillerne går rundt, ser oss i publikum i øynene, høyttenker tanker om hva som kan ha skjedd, og det oppleves noe repeterende. De har ingenting å klatre oppå eller krype under, ingen rekvisitter å ta tak i annet enn sitt eget hår, snu en stol, falle på kne.
Det de kan leke med er å slå i lampa og å slå av lyset, og dette blir gjort en gang med god effekt. Lampa som skaper kaotiske mønster på veggen og får hele rommet til å bli en slags karusell man vil av, speiler den indre uroen. Lyset som slås av og gir teksten all fokus, skjerper sansene. Kanskje kunne man lekt mer med lyset, kanskje skulle man rullet seg inn i et teppe, lekt med det man hadde tilgjengelig for å bryte det opp. Kanskje kunne man brukt musikk for å skape mer dramaturgi?
Blir aldri grepet
Selv om «Kjære Albert» er repeterende i sin fremstilling, blir den aldri kjedelig. Humoren kommer jevnlig på besøk, enten via tekst, tonefall eller kroppsspråk, og den er veldig velkommen når den kommer. Skuespillerne er solide, de viker aldri med blikket, de faller aldri ut av det. Likevel blir jeg aldri grepet denne fredagskvelden i teatret. Morshjertet mitt brister ikke, hjernen min rystes ikke, det får jeg ikke tid til.
Og det er synd, for det er noe helt eget ved urpremièrer, tekster som aldri har blitt skrevet før, som blir tolket for første gang, som aldri har blitt hørt før nå. Jeg heier på det, selv om det denne gangen ble en blandet opplevelse.