Det kom ikke akkurat som noen overraskelse at Jerry Lee Lewis ikke er helt i toppslag for tiden, men at vi måtte vente i nesten 45 minutter før han i det hele tatt kom på scenen var vel kanskje en strek i regningen for de fleste? I alle fall for denne anmelderen.
Ramler av krakken
Men gud bedre, vi fikk jo søsteren hans, Linda Gail Lewis i stedet. Hun og den pene datteren prøvde alt de kunne for å skape liv blant publikum og forsøket var vellykket. Publikum svingte seg rundt mens Gail Lewis løftet det ene benet foran tangentene av ren spilleglede, så iherdig at hun nesten ramlet av pianokrakken. Hun serverte som forventet det man kan kategorisere som gamle slagere i samme sjanger som broren. Alt godt fundamentert i 50-tallets rock «n» roll. Likevel ble det vel kanskje litt for mye dansebandaften, noe som kanskje hadde passet seg bedre i Trømsøhallen en lørdagskveld enn på Døgnvillfestivalen.
«The killer»?
Linda forlot scenen og så ble det stille. Veldig stille. Denne stillheten varte en stund mens bandet The Memphis Beat rigget seg til. Kanskje kommer hovedpersonen nå? Neida. Vi måtte vente enda lenger, også bandet må jo få sin spilletid. Så endelig kommer han, men er det egentlig noe som er verdt å vente på? Mannen som i sin tid ble kalt «The killer» er nå blitt 77 år og trenger hjelp til å geleides inn og sirlig plasseres foran flygelet. Han spiller bedre enn forventet, men så var jo ikke forventningene spesielt høye i forkant av konserten heller.
Krampaktig
Lee Lewis klarer å synge helt greit og spiller også akseptabelt, men det ser ikke ut som han er spesielt komfortabel med dette selv. Kanskje er det på tide å gi seg, Jerry Lee? Jo da, vi fikk både «Great balls of fire» og " Whole Lotta Shakin' Goin' On", men det holder dessverre ikke for å løfte denne altfor krampaktige konserten.
