Det begynner hardt og brutalt. Krigsfotografen Rebecca (Juliette Binoche) dokumenterer en kvinnelig selvmordsbomber fra start til slutt i Kabul. Det hele ender med at hun blir hardt skadet i sin jakt på de sterke øyeblikkene og blir bragt til sykehus i Dubai med flere skader. Rebecca drives nemlig av håpet om at bildene hennes skal endre verden, men også hangen etter å oppsøke farer.
Venter på mamma
Men dette samsvarer ikke helt med det private livet hun har valgt å leve. Hjemme i Irland sitter det nemlig en familie og venter på henne. Ektemannen Marcus (Nicolay Coster-Waldau) er lut lei av å leve med et menneske som stadig oppsøker fare. Eldstedatteren Stephanie (Lauryn Canny) på 15 år trekker seg inn i seg selv for å slippe å kjenne på frykten for å miste sin mor. Og den yngste datteren Lisa (Adrianna Cramer Curtis), som ikke helt forstår hva som skjer rundt henne, men som likevel vil holde hennes kattunge inne slik at den ikke kommer opp i farer.
En stor egoist?
Dette er en personlig historie for regissør Erik Poppe, noe som skinner gjennom måten familieforholdene skildres på og hovedrollens indre kamp med seg selv. Binoche klarer på strålende vis og hele tiden å tydeliggjøre hvordan hun kjemper mot sitt indre jag etter å oppsøke farer samtidig som hun skal være en mor. Men jeg blir i likhet med hennes ektemann irritert, forbanna og fortvilt over henne. I visse scener får jeg lyst til å ta tak i Rebecca og riste henne hardt. Det gjør til tider vondt å se hvordan hun lar jobben gå foran alt annet.
Likevel klarer filmen også å få fram viktigheten av den jobben hun gjør og hvor stort behov det er for dem som velger å ofre litt for å gjøre verden til et bedre sted. Det bærer ingen tvil om at dette vil vekke flere debatter både rundt dilemmaet hun står ovenfor med familien, men også hvordan vi som samfunn bør rette blikket mot hva som skjer i resten av verden.
Endelig utenfor landegrensa
Selv er jeg ikke en uttalt fan av norsk film som jeg ofte mener har et for snevert fokus på de små ting som opptar også nordmenn. Det er også vel og greit, men det er herlig å se at Erik Poppe har tatt med seg kameraet ut av Oslo og laget en film som er relevant, viktig og meningsfull også utover vårt lands grenser. Det er det ikke ofte man opplever blant norske filmskapere. Bravo.
FILM
Regi: Erik Poppe
Manus: Harald Rosenløw Eeg (Etter en historie av Erik Poppe)
Med: Juliette Binoche, Nikolaj Coster-Waldau, Mads Ousdal, Larry Mullen jr., Maria Doyle Kennedy, Lauryn Canny, Adrianna Cramer Curtis
Nasjonalitet: Norsk
Språk: Engelsk
Terningkast: 5