Ingen skal anklage Michael Bay for å la historien komme i forgrunnen i sine filmer. Mannen bak actionkalkuner som «Armageddon» og «Pearl Harbor» har for lengst funnet sin formel. Den består av å krydre nonstop store eksplosjoner med en del vakre babes, en del håpløse og overmacho replikker og en liten klype av en historie tynn nok til å passe i en Aerosmith-video fra 90-tallet.
Men han har tydeligvis gjort noe riktig. Den forrige «Transformers»-filmen dro inn over 700 millioner dollar verden over, og Bay co. har nok funnet ut at det eneste som trengs for å toppe dette er flere og større roboter som alle banker vettet av hverandre på nye og kreative måter.
Enkel historie
Uansett, så kan vel forsøket på å lage et bakteppe for Megatron og Optimus Primes undersåtters destruktive krig om herredømmet over tenåringsguttenes våte drømmer kjapt oppsummeres slik: Etter den første konfrontasjonen i «Transformers» er det på tide for Sam (Shia LaBouef) å begynne på college.
Det betyr at han må forlate kjæresten Mikaela (Megan Fox) og Autobot-kompis Bumbelbee hjemme. Knappe to dager etter at han har flyttet inn på campus bryter imidlertid metallkaoset løs på nytt. Decepticons er ute etter han igjen.
Høylytt
Som i den forrige filmen så er den viktigste delen av filmen scenene hvor Autobots og Decepticons hamrer løs på hverandre med god hjelp fra det amerikanske militæret. Forståelig nok, da det er dette folk kommer for å se. Man vil måpe over hva et filmbudsjett som har løpt løpsk kan kjøpe av CGI-effekter nå om dagen. Det er ikke så rent lite, og ganske imponerende til tider.
«Transformers: De beseirede slår tilbake» er lengre, dyrere og mer høylytt enn den første filmen. Ellers er det meste det samme.