Aller først, Katie Melua er flink. Veldig flink. Hun har en pen stemme, skriver flotte låter, er vakker som få og et sjarmerende vesen. Det meste stemmer med Melua. Likevel var det mye som ikke stemte med konserten hennes lørdag.
Lite aktivitet
Med hovedvekt på ballader og generelt rolige låter er det ikke å forvente at Melua skal hoppe rundt og lage show når hun holder konserter. Likevel bør det være lov å be om mer enn det som ble levert fra scenen. Bandmedlemmene står som saltstøtter rundt Melua og det nærmeste man kommer aktivitet er når hovedpersonen tar mikrofonen løs fra stativet og går litt hurtig frem og tilbake på scenen.
Det er ikke nødvendigvis feil, men det er heller ikke rett når man er nest siste artist ut på hovedscenen en lørdag kveld. Det er ingen tvil om at både Melua selv og hennes publikum ville fått mer ut av konserten om den for eksempel hadde vært avholdt i Kulturhuset eller et lignende lokale.
Uinteresserte
Det er selvfølgelig ikke Meluas feil, og hun gjør sitt beste der hun står. Hun inkluderer publikum gjennom å introdusere hver eneste sang med historien bak, enten det handler om barndommen i Georgia, kjærligheten eller reiser hun har tatt. Melua er også på sitt beste når hun inntar rollen som såkalt «lounge singer», gjennom sine mest bluespregete låter og blant annet en flott versjon av Janis Joplins «Kozmic Blues». Dessverre er det ikke dette publikum har kommet for å høre. Og til tross for at hun introduserer hver eneste sangtittel er det først etter drøye 50 minutter da hiten «Nine Million Bicycles» kommer at publikum ser ut til å bry seg nevneverdig. Frem til da oppfattes Katie Melua mest som bakgrunnsmusikk for publikum på Døgnvill. Dessverre.