Prog - en forkortelse for progressiv musikk - er en sjanger som splitter musikkelskernes oppfatninger. Noen elsker den, mens andre igjen hater den så til de grader at de har erklært den død flere ganger. Første gang den ble erklært død var med punken på 70-tallet, som da på mange måter var en reaksjon nettopp på progrock.
Men proggen har vist seg svært vanskelig å få has på, noe ikke minst det norske bandet Spirits of the Dead (SOTD) beviser med sin siste utgivelse "The Great God Pan".
Helstøpt
Selv om bandet selv definerer seg som Vestnorsk-psykedelisk-stoner-folkrock hører jeg langt mer engelsk prog (i betydningen Camel, Caravan og Yes) her enn jeg hører stoner rock. Enn av grunnene kan være at plata domineres av stemningsfulle låter hvor fokuset ligger på melodi, og ikke nødvendigvis på energi. Her skiller "Pan" seg fra den selvtitulerte debutskiva. Og det er helt greit!
For "Pan" er ei helstøpt skive som du kan bruke årevis på å bli ferdig med. Her ligger lagene med musikk tett og nye overraskelser er nesten garantert ved hver eneste gjennomhøring. Og selv om melodien står i høysetet, er ikke SOTD redde for å kaste ut noen utfordringer. "Casting the Runes" er vel kanskje den største utfordringen, og kan sammenlignes med en kveldstur i en mørk skog. Heldigvis finner man tilbake til stien igjen med "Goldberry" som er favorittlåta mi på hele skiva. Her skapes det rom for SOTDs dyktige musikere til å briljere, og ikke minst for Ragnar Vikse med englestemmen (selv om han stjeler showet gjennom hele plata).
