Jeg kan ikke huske sist jeg sa at "dette musikkåret var virkelig rævva". Hvert år kommer det ut mye bra musikk som bare venter på å bli oppdaga, og 2011 har ikke vært et unntak. Selvfølgelig er det vanskelig å rettferdiggjøre skiver som "Under The Mistletoe" av Justin Bieber og remiks-skiva hans "Never Say Never", men musikkuniverset er stort nok også for bieberliebers og deres meningsfeller (men våg dere over gjerdet mitt og jeg plaffer dere ned!)

Men siden 2011 har vært nok et godt musikkår har jeg et problem med å finne bare 10 skiver fra i år, og langt verre blir det å rangere dem. Jeg har lyktes i det første, men jeg nekter å rangere dem.

Her er derfor en mer eller mindre kronologisk gjennomgang av året i hardrockens tegn (med et par åpenbare feilskjær):

Lytt til mine favoritter på Spotify mens du leser artikkelen. Det kalles multimedia ;-)

Black Spiders - Sons Of The North

Dette er klassisk rock anno 2011. En lenge etterlengtet debutskive fra et britisk band som har opparbeidet seg troverdighet gjennom utallige spillejobber. Skiva er en testosteronladet opplevelse som får rockefoten til å danse. Sørg for at du har god plass i stua!

Mogwai - Hardcore Will Never Die, But You Will

Et band som kan være vanskelig å kategorisere, noe som forklarer genrebetegnelsen "post-rock" de fleste stempler på dem. På "Hardcore Will Never Die, But You Will" går de imidlertid mot post-rockstrømmen og tillater vokal på enkelte partier. Ingenting i veien med det, når produktet er så godt som dette.

Graveyard - Hisingen Blues

Jeg var en av dem som hoppet i taket da det ble klart at Graveyard er klare for Bukta 2012. Sammen med Witchcraft står de i spissen for alt som er godt i Musikk-Sverige for tiden. Mange hevder bandet bare flyter på en retrobølge, men innenfor hardrocken gjør vel egentlig alle det. Selv om man tydelig kan høre bandets isnpirasjoonskilder - fra Led Zeppelin og Black Sabbath til til moderne metal - gjør de sin egen greie, og den gjør de bra!!!

Explosions in the Sky - Take Care, Take Care, Take Care

OK, selv om jeg hater betegnelsen "post-rock" liker jeg mange av bandene som faller innenfor kategorien. Explosions in the Sky er ett av disse. Bandet selv tenker imidlertid på seg selv som et rockeband, og det er godt nok for meg. Lag på lag med gitarer, intrikate basslinjer og intelligente rytmer, hva mer kan du be om???

Rival Sons - Pressure & Time

Et av 2011s store overraskelser, og hvem visste at veganere kan rocke så hardt? Klassisk rock inspirert av Zeppelin og Aerosmith med en moderne vri, og solide låter med gode melodier.

ChthoniC - Takasago Army

Dette bandet bestående av politiske aktivister fra Taiwan overrasker gang på gang. Skiva er et konseptalbum om Takasago Army, en hæravdeling i den japanske hær rekruttert fra taiwanske urinnvånere. Tidligere har de irritert på seg kinesiske myndigheter, i år var det tydeligvis japanernes tur. Black metal regnes vel opprinnelig nesten som en særnorsk oppfinnelse, men ChthoniC tar sjangeren et skritt videre og blander den med asiatiske instrumenter og melodier. Steintøft og sært.

Opeth - Heritage

Fra death metal til 70-talls prog. For mange er det kanskje et langt sprang, men ikke for Mikael Åkerfeldt. Alle som liker Yes, Caravan, Magma, Alice Cooper og svensk folkemusikk (ja, du leste riktig) kan finne noe å like på denne skiva.

Mastodon - The Hunter

Som om ikke Crack The Skye var ei god nok skive, så topper progmetalbandet Mastodon den bragden med The Hunter. Intrikat, men tilgjengelig på samme tid.

Tom Waits - Bad As Me

Tom Waits i storform. Da trenger jeg vel ikke si mer?

Orange Goblin - An Eulogy for the Damned

På tampen av året kom denne utgivelsen, og det er så herlig når band som man har sånn stor sympati for leverer varene. Åpningssporet "“Red Tide Rising" er et rifforama, og et bevis på at "less" ikke nødvendigvis er "more". Her er så definitivt "enda mye mer" av det gode! Tungt, melodiøst og groovy!

Forøvrig insisterer jeg på å finne plass til to Tromsø-utgivelser på toppen av disse ti.

Jackie Walrus leverer "Psychedelic Power Blues" på "The Walrus Revelation". Kompetent, spennende og lover godt for framtida.

Det gjør også Pristines "Detoxing" som så absolutt plasserer dem på pallen innenfor norske bluesband (hvor de da også har befunnet seg i bokstavelig forstand.) En selvsikker utgivelse som strekker bluesbegrepet litt lengre!

Lytt til mine favoritter på Spotify.

Liker du ikke hardrock? Da kan du kanskje finne din nye favorittskive hos Helge Matland som velger seg lokalt, klassisk og jazz, John-Kristian Dalseth som velger "voksen" indiemusikk eller hos Linn Blomkvist som får gåsehud av Bon Ivers?

Der har jeg også tatt med spor fra skiver som ikke kom på Topp 10-lista mi, da jeg som sagt føler at det er mange jeg har glemt her. Jeg nevner i fleng: Earth - Angels of Darkness, Demons of Light I, ...And You Will Know Us by the Trail of Dead - Tao of the Dead, Firebird - Double Diamond, Michael Monroe - Sensory Overdrive, Whitesnake - Forevermore, Amon Amarth - Surtur Rising, The Atomic Bitchwax - The Local Fuzz, Foo Fighters - Wasting Light, Alison Krauss & Union Station - Paper Airplane (ikke akkurat hardrock, men kvalitetsmusikk likevel), Black Stone Cherry - Between The Devil And The Deep Blue Sea, Black Country Communion - 2, Fair to Midland - Arrows and Anchors, Yob - Atma, Black Keys - El Camino, Primus - Green Naugahyde, Machine Head - Unto the Locust, Rwake - Rest, The Answer - Revival, Glorior Belli – The Great Southern Darkness, Steel Panther - Balls Out, Fleet Foxes -Helplessness Blues (heller ikke hardrock, men vakkert!), Týr - The Lay of Thrym.

Rock'nroll is not dead!

SI DIN MENING: Er det noen utgivelser jeg burde ha fått med meg? Hvorfor? Tulleinnlegg som "Den siste til Britney Spears! Fordi hun er så flink!", slettes nådeløst! Man banner tross alt ikke i kirka.