Tatt The Decemberists' hang til å begi seg ut på ambisiøse konseptalbum - det være seg japanske folkeeventyr på "The Crane Wife" (2006) eller kjærlighetshistorier i rockoperaformat på "The Hazards of Love" (2009) - i betraktning, er "The King Is Dead" forfriskende enkel.
For der bandets forrige utgivelse, ovennevnte "The Hazards...", muligens ble i overkant konseptuelt, er The Decemberists' sjette album et etterlengtet back to basics.
Bandet beskjeftiger seg riktignok fremdeles med folkrock, men har på samme tid foretatt et dypdykk i sine egne, amerikanske musikalske røtter.
Neil Young-inspirert
En tydelig inspirasjon fra country og americana skinner igjennom på hele albumet - ikke minst som følge av singer/songwriteren Gillian Welchs opptreden på hele syv spor.
Videre er inspirasjonene fra R.E.M. på sitt mest rurale og Neil Young tydelig - fra spor som den Springsteen-lignende radiofrelsen "Down By The Water" eller fabelaktige "Calamity Song", til The Decemberists for alvor begir seg ut på låvedansen med "Rox in the Box".
At albumet er spilt inn i frontfigur Colin Meloys låve er nok også et sterkt bidrag til det rustikke soundet.
Romslig
"The King Is Dead" er i sin helhet et ganske radiovennlig og lettfordøyelig album. Det er tett spekket med romslige vers og catchy refrenger - fra den suverene albumåpneren "Don't Carry It All" til "Why We Fight".
Kall det gjerne et nødvendig grep for The Decemberists, som dessverre begynte å rote seg bort i sine konseptuelle utskeielser.
På samme tid kan det hele fortone seg litt for lettvint og friksjonsfritt til tider.
