Ledgers tragiske bortgang tidlig i 2008 - midt under innspillingen av «The Imaginarium of Dr. Parnassus» – holdt på å velte hele produksjonen. Helt til tre av Ledgers venner, Johnny Depp, Jude Law og Colin Farrell, på kort tid stilte opp og delte de resterende scenene seg imellom. Inntektene de fikk for innsatsen ble sjenerøst donert til Ledgers datter, og regissør Gilliam har da også dedikert filmen til Heath Ledgers minne.

Veddemål med djevelen

Den over tusen år gamle Dr. Parnassus (Christopher Plummer) og hans omreisende, loslitte og møllspiste show, "The Imaginarium", reiser land og strand rundt for å tilby publikum en mulighet helt utenom det vanlige. Parnassus har helt spesielle talenter. Han er i stand til å la utvalgte publikummere ta en reise i hans eget sinn, der de får valget mellom godt og ondt, lys og mørke.

Parnassus er også en gambler, og har ved flere anledninger veddet med Mr. Nick/Djevelen (Tom Waits). Deres forrige veddemål endte med at Parnassus tapte sin datter Valentinas (Lily Cole) frihet, og hun må overlates til djevelen når hun fyller 16. Denne dagen nærmer seg med stormskritt og Parnassus er nå desperat etter å finne en løsning.

Typisk Gilliam

«The Imaginarium of Dr. Parnassus» er uten tvil en typisk Terry Gilliam-film. Monty Python-medlemmet har et rykte på seg for å skape fantasirike historier som hele tiden balanserer i skjæringspunktet mellom galskap og genialitet.

Filmen er ment å være Gilliams forsøk på vende tilbake til suksessen han oppnådde for filmer som «Brazil» og «The Fisher King», men kommer for ettertiden alltid til å bli husket som Ledgers siste. Dette til tross for at Gilliam skal ha mye ros for å ha omarbeidet filmen til å kunne fungere – tross tapet av stjernen og det som må ha vært store utfordringer knyttet til dette.

Sprek Tom Waits

Selv om filmen fronter navn som Ledger, Depp, Law, Farrell og Plummer er det en sprek Tom Waits som stjeler de fleste scenene han er med i. Filmen har så absolutt sine store høydepunkt, og det er nok av sinnrike, surrealistiske bilder å bli oppslukt av. Dessverre mister historien etter hvert noe av drivet og drukner litt i sin egen fantasi. Dermed når den ikke opp til Gilliams beste, men den har likevel i seg nok av flotte detaljer og cinematiske små perler til at det vekker håp om at regissøren er på bedringens vei.