Tight og tøft – men ikke tøft nok

Det vises at bandet har vært på to Europa-turnèer da de inntar hovedscenen.

Hvem sier at rocken er død?

At gutta i Hypnos har hørt på 70- og 80-tallshelter som Judas Priest og Black Sabbath er det ingen tvil om. Dette er god gammel rock n’ roll som får menn med langt hår og skinnjakke til å slippe håret løst og gå amok som om de var på Monsters Of Rock for tretti år siden. Gitarsoloene er tight, riffene sitter, Idun Ekelöf er en tornado bak trommesettet, og vokalist Philip Lindgren har en bunnsolid og kraftig vokal som kunne scoret høyt på en roster over legendariske rockevokalister på 70-tallet.

Tverrfløyte-ballade

Midtveis i konserten roer bandet ned for første gang med låta «Nightmares» fra den selvtitulerte skiva de slapp i fjor. Lindgren drar opp tverrfløyta, i en episk ballade som bygger seg opp til en solid og kraftig avslutning på konsertens beste låt.

Mister energien

Dessverre dabber det litt av etter dette. Den råe energien de hadde fra starten er redusert, og konserten stagnerer etter dette. Låtene blir for lange, og mange av riffene føler du at du hørte for ti minutter siden. Hypnos er ikke banebrytende original, men de leverte en solid, tight og tøff konsert i Telegrafbukta.