At to unggutter kan skape så mye bråk som Jabba the Butt gjør er helt utrolig. Låtene på EP-en er korte, kakofoniske og progressive lydeksperimenter som garantert vil få deg til å føle deg overkjørt av en semitrailer og etterlatt i grøfta.
Men det fantastiske er at du faktisk reiser deg opp, børster av snøen og springer etter for å få dem til å kjøre over deg igjen.
Uten gitarist
Rolf Ole Rydeng Jenssen (overstyrt bass og kauking) og Lars-Erik Kroken Mikkelsen (dommedagstrommer) har en instinktiv forståelse av musikken og hverandre. Sammen skaper de magi og en gitarist ville bare ha gått i veien for denne og snublet i sin egen gitarledning. Og kan White Stripes greie seg uten en bassist, kan vel Jabba greie seg uten gitarist?
Det er for øvrig eneste sammenligning med eksisterende duoer jeg akter å gjøre, for Jabba ligner ikke på så mye annet.
Humor
Det nærmeste måtte vel kanskje være Primus, men bare hvis Les Claypool hadde gått mange år på tung, tung syre først. Det virker som om Jabba også slenger seg på Primus' og Frank Zappas prosjekt med å tilføre musikken humor, for her er det masse å smile til: Syke harmonier, intrikate riff hvor man har problemer med å finne hode eller hale og til tider hysteriske tekster (blant annet et soleklart tyveri fra Queens Bohemian Rhapsody).
Hvis jeg har noe som helst å utsette på denne utgivelsen, er det faktisk de korte låtene: Bandet har ferdighetene og kreativiteten til å gjøre låtene lengre uten at de nødvendigvis blir kjedelige av den grunn. Det beviser de til det fulle på eposet To-Ra-Biz på hele 3 minutter og 15 sekunder. Her har de også hyret inn kompiser til et messende mannskor som bidrar til å løfte låten enda noen hakk.
Dette er ikke lett tilgjengelig musikk, og blir nok verken å finne veien til juletrær eller til radioen. Men hvis noen leter etter et soundtrack til apokalypsen, vil Jabba være et naturlig valg. Det er sannsynligvis en spillejobb gutta også vil være åpne for.
