Men vi kan like godt rydde britens persona av veien innledningsvis.

Steven Patrick Morrissey er, objektivt sett, en grusom fyr. Skulle du reagere på denne påstanden, anbefaler jeg google-søkene «Morrissey+Utøya» eller «Morrissey+Coachella». Mannen er like dårlig reklame for verdens veganere, som Idi Amin er for kjøttelskere.

Kulten rundt Morrissey er også et underlig skue, i sin hyllest av denne kjønnsløse Nutrilett-utgaven av Elvis. Det skumleste med britens okkulte ring av følgere, er at mange unge mennesker virker fortapte – i tillegg til bråten av nostalgiske og kredibilitetsbevisste rockere som var unge på 80-tallet. At noen av disse fortsatt nekter å innse for en dust Morrissey har blitt, er en gåte, ikkeminst siden de hadde lagt alle andre for hat om de forfektet de samme meningene.

Oo man kan jo ta seg i å lure om gamle studentraddiser som digget The Smiths nå stapper sine gamle palestinaskjerf inn i ørene hver gang den tidligere Smiths-vokalisten nevner Israel, som dessverre er stadig oftere.

Alle som ikke er tynget av moralisme, evner allikevel å sette pris på stor kunst laget av kjipe kunstnere. Problemet med Morrissey er at den senere solokarrieren hans, subjektivt sett, er nesten like ille som mennesket. 58-åringens ellevte album viser da heller ingen oppadgående musikalsk kurve.

Jeg klarer ikke å unngå irritasjon under lyttingen til dette albumet – og det er ikke Morrisseys selvpålagte rolle som kvasiprovokatør som er hovedårsaken. Mannens overdramatiske crooning blir tydeligvis bare mer masete og fjollete med årene, og det er ingen varme å spore i noen ledd av hans ferske produksjon.

Dere som har hørt Morrisseys plater fra «You Are the Quarry» og frem til i dag, vil finne få overraskelser på «Low in High School». Dette er nokså strømlinjeformet og tungt orkestrert pop/rock (nei, Morrissey er ikke og har aldri vært indie). Melodienes røde tråd er dessverre en total mangel av sjarm og humør.

Den småspretne singelen «Spent the Day in Bed» er et velkomment avbrekk midtveis i denne miseren. Funky krydder og et skikkelig refreng gjør denne låten til albumets smørøye. Synd at den omringes av en musikalsk grøt, med samme grå konsistens som sementblandinga brukt for å mure opp de kommunale blokkene i Morrisseys hjemby Manchester.

58-åringens tekster er, som vanlig, av misantropisk merke. Et generelt fravær av menneskelighet fra mannen med mikrofonen gjør det vanskeligere å sympatisere – selv med beskrivelser man normalt sett ville ha vært tilbøyelig til å være enig i. Problemet til lyrikeren Morrissey er at han som regel betrakter sine objekter i en kjip ovenfra-og-ned-positur.

Hans aggressive omsorg for planeten biter dårlig, da han viser null empati eller forståelse for disse «synderne» som fremskynder undergangen. Eller «Fools who gave their life upon command» som de heter i «I Wish You Lonely».

Selv om jeg etter flere helhjertede forsøk aldri ble noen fan av The Smiths, er det svært lett å forstå hvorfor så mange holder dem så høyt i akt. På Morrisseys ellevte soloplate er det langt vanskeligere å forstå hvorfor denne sangeren fortsatt appellerer til noen som helst. Han har aldri klart å fylle krateret som hans gamle kumpan, gitarist og låtskriver Johhny Marr, etterlot seg da Manchester-bandet ble oppløst for tre tiår siden.

Den bredskuldra og pompøse produksjonen til Joe Chiccarelli klarer ikke å skjule at låtene på «Low in High School» er flate og stivbeinte, med en skrikende mangel på gode refrenger.

Jeg er så forbanna lei av Morrissey nå. Kan han ikke bare holde kjeft?