– Jeg har alltid vært veldig glad i å skrive. Kanskje kommer det fra bestefar som skrev en del på fritida. Jeg skriver mye om menneskelige relasjoner, men jeg har aldri latt noen lese det jeg skriver før, bortsett fra mamma. Hun leser alt jeg skriver, sier Davidsen.

Hun er psykologistudent og har begynt i praksis, fått en smakebit av hvordan livet i et rom med to stoler blir. Menneskene hun møter inne i rommet har ulike vansker som gjør det vanskelig å fungere i hverdagen.

– Det er mange som har det vanskelig med relasjonen til seg selv. Jeg syns det er veldig spennende, og jeg har hatt en bratt læringskurve. Det var litt tilfeldig at jeg havnet i psykologistudiet, men det føles veldig riktig, og ikke minst gir arbeidet mye mening.

– Er det noe som har overrasket deg i rollen som psykolog?

– Ja, i terapirommet har jeg kjent på at jeg syns det er ubehagelig med stillhet. Stillhet er veldig nyttig i terapien, for det ligger mye i stillheten, den er ikke bare tom. Men det har vært en utfordring for meg å tillate det å være helt stille i et rom med en fremmed, for jeg har jo lyst til at det skal være en behagelig opplevelse å være i terapirommet.

Hun er bare 22 år. Det er det noen som påpeker.

– Det fins kanskje noen fordommer mot min unge alder. Skal du som 22-åring fortelle meg om livet der du sitter, liksom. Men jeg tror egentlig ikke alder har så mye å si, vi er jo alle så forskjellige uavhengig av fødselsår, sier Davidsen.

Når rollene snur

Dette er første gang hun deltar på NovelleCup. Det dukket opp noe om det på Facebook, og Davidsen tenkte at det kunne bli en artig, liten utfordring. Novellen heter «Kaffe med melk», og handler om møtet mellom en mor og en datter som ikke har sett hverandre på en stund.

– Novellen handler om det som er usagt, om tilgivelse og det å bli voksen. Plutselig en dag endrer forholdet mellom barn og foreldre seg, og iblant kan rollene ha blitt snudd om uten at man har merket det.

– Hva tenkte din mor om novellen?

– Vi har et veldig godt forhold, hun heier på meg. Hun er den første jeg ringer, og den første som leser det jeg skriver, så jeg tror ikke hun tenkte at dette handlet om meg og henne. Men det er sider ved den relasjonen som alle kan kjenne seg igjen i, og hun ble faktisk rørt da hun leste den.

– Vi er hverandres psykologer

Den første boka Davidsen kan huske at hun leste som barn, var «Brødrene Løvehjerte», barneboka med den tristeste begynnelsen av alle fortellinger, der storebror Jonathan hopper ut av et brennende hus med dødssyke lillebror Kavring på ryggen, og dør i fallet.

– Jeg skjønte ikke alvoret i boka da jeg leste den, eller så hadde jeg ikke lyst til å skjønne det. Jeg opplevde den ikke som trist, bare litt skummel, sier Davidsen.

– Har du et mål om å bli forfatter en dag?

– Tja, jeg blir å fortsette å skrive, så får vi se hva det blir til. Men først og fremst skal jeg bli ferdigutdanna psykolog.

– Du er ikke redd for at familie og venner skal begynne å misbruke din utdannelse?

– Haha, nei. De fleste vennene mine i Tromsø går på samme studie som meg, så vi er hverandres psykologer. Jeg har gått til psykolog selv, og det kommer jeg til å gjøre igjen hvis jeg har behov for det. Det er veldig godt å bli sett av noen som ikke har en annen rolle i ditt liv.