Anmeldelsen sto først på trykk i VG/ godt.no.
I enden av en lang gate ligger et lite hus. I første etasje til venstre ligger Foodora. Utenfor døren til høyre er det en liten hage, en slik man har på balkong og på fortau. Et lite skilt avslører et tilbakevendende problem. Denne hagen blir besudlet og bestjålet, og innehaveren er lei. Døren ved hagen er porten til Tromsøs flotteste matopplevelse. Smak har begeistret lokalfolk og tilreisende i lang tid.
Innenfor dørene venter et mørkt avlangt rom, med kjøkken på den ene siden. Det er et lite team som jobber her, to på kjøkken og en i salen. En start med speket kjøtt på lokale råvarer setter standarden. Fenalår, elgpølse, brød med skinke. Spekematen har sødme og stor smak. En liten taco med lammerull og selleri har et preg av løpstikke, og er et fint tygg, men det er et stykke unna Mexico.
Smak har lunsjservering. Det er ikke mange restauranter i denne ligaen som har det. Men det er noe herlig med å spise mange retter og få en liten beruselse sånn tidlig på dagen. Så har man resten av kvelden til å fokusere. En vinmaker fortalte en gang at han smakte bare på den virkelig gode vinen før tolv. Etter det var smakssansen sløv og upresis.
Du kan velge mellom stor eller liten meny, men når du først har satt deg til rette, er det å anbefale å gå for det hele. Det er en behagelig atmosfære, de to på kjøkkenet jobber konsentrert og stille mens sommelieren er av den mer snakkesalige typen. Sånn skal det jo også være, når kunnskapen om mat og vin skal formidles.
Ikoniske retter fra kjente restauranter stammer ofte fra noe velkjent, som du har sett før. Bare se på Maaemos rømmegrøt, Nomas sellerirot-shawarma, Massimo Botturas store signatur – desserten «Oops I dropped the lemon tart». På Smak har de en liten pølse i brød. Pølse i brød er norsk så det holder. Her er den laget på kalv fra en lokal samarbeidsgård. Pølsen smaker av kjøtt. Den er ikke for salt, den har et fint bitt og kommer med egen ketchup. En morsom og deilig liten rett.
En kveite er gravet i tang, varmet forsiktig og serveres med sopp, brunet smør og gressløk. Det er store smaker som bygger opp og rundt den flotte fisken.
En suppe på gulrot fra i fjor er selve smaken av gulrot. En kraftig oransje smak som nesten lyser i munnen. De små gulrøttene har en ekstrem konsentrasjon, og en herlig sødme. Dette er gulrøtter man kan spise til man blir oransje i huden. Retten er distinkt, den har en klar retning og blir raskt borte.
De springer fra tallerken til fingermatserveringer, og det fungerer fint. Det er et meget godt tempo på kjøkkenet, og rettene kommer i et fint driv. Reker fra Lyngen serveres med en géle av rekekraft toppet med rekerogn i en gyllen og sprø krustade. Det knaser i krustade og de store sprø rekene.
En fint stekt steinbit serveres med asparges og rekesaus med smør. Rekesausen understreker smakene av hav. Det er runde gode smaker, og det er en fin balanse i retten.
En gammel sølvskje blir presentert som mormors, og skal brukes på urtesorbeten som skal friske opp og rense før kjøtt kommer på bordet. Både sorbeten og skjeen gir en fin nostalgisk følelse.
Spælsau-lam og kål er en rett som ikke hadde like fint smaksbilde som de som kom før. En tallerken med soppchips blir servert. Det er restene av soppen som kom i kveiteretten. Avkappene er laget til to kjeks som er fylt med krem av traktkantarell. En liten sopp-sandwich, formet som sopp, og med smaken av en jordlig umamibombe.
Den salte delen av måltidet avsluttes med en softbun fylt med blå, gul og rosa østerssopp fra den nystartede produsenten Tromsopp. Sammen med en fermentert og syrlig knutekål og søt sellerirot er det en kjøttfull og god smak, men det lyse, hvite bakverket fremstår lett malplassert. Selv om det er en forfinet versjon av gatemat, og gatematen tidligere har vært til stede i en sellerirot-taco og den lille kjøttfulle pølsen i brød, føles det mer som en morsom gimmick enn som en real avslutning. Men så skal man kanskje avslutte med en folkefavoritt, en låt som alle kan synge med på, men det kan gjøres smartere og bedre enn her.
Osteretten var en is på Nidelven Blå fra Gangstad Gårdsysteri serveres med en krans og små dotter av solbær. Isen var hard, men smaken var røkt, salt, frisk, søtt og ostete. Desserter som har en større dybde enn søtt er alltid å foretrekke.
En yoghurtsorbé med dillpulver og smørkaramell med fersk dill blir servert og forklart. «Det var jeg som ramlet og slapp dillen i gryten med karamell. Jeg var lærling da, men den er holdt på menyen.» Den smakte syrlig, frisk, grønn og søt, med et stort nærvær av sommerens aller beste urt, dill. En fin avslutning som også gir et fint pek til «Oops I dropped the lemon tart», som ble skapt da en kokk mistet sitronterten i gulvet.
Noe av det beste i verden kommer tilfeldig, gjerne ved et uhell, men måltidet på Smak er ikke laget på flaks eller uflaks. Det er kunnskap og arbeid som ligger bak, og det er imponerende hva det lille laget produserer og presenterer. Det var et tempo og en intensitet på måltid og kjøkken som man ikke finner mange steder. Med en klarere retning på måltidet og rettene blir dette en av Norges beste restauranter.